Defender gjenoppsto på Bastard fredag kveld. Ikke ulik zombiene i sangene deres.
Publisert: 28.08.2010 kl. 19:32 , Endret: 28.08.2010 kl. 20:39
Grovt sett kan musikk deles opp i to kategorier: musikk som lages for å tekkes andre og være kommersielt salgbart.
Den andre kategorien er musikk som lages primært for musikernes egen del. Og hvis folk liker det, så flott! Hvis ikke så spiller det liten rolle, fordi musikken er målet i seg selv. Dette er også kjent som kunst.
Det var musikk i den andre kategorien vi utvalgte få som overvar Defenders comeback på Bastard bar i går, ble vitne til. Og skal man tolke publikums reaksjon så likte folk det de hørte.
Det vi forsto av det, i hvertfall.
For Defender anno 2010 er et mangehodet uhyre. Fra en bakgrunn som thrashband på 80-tallet via sine mangslugne erfaringer har de tre medlemmene Tore Morten Andreassen, Håkon Gebhardt og Mika Martinussen funnet fram til en nyskapende musikalsk stil: Thrashgrass.
Defender-gutta oppgir det amerikanske thrashbandet Carnivore som en av sine inspirasjonskilder. Det var i dette bandet Peter Steele, mest kjent fra Type O Negative, trådte sine musikalske barndomssko. Ironisk nok er Peter Steele også navnet på en av Kentuckys glemte musikalske skatter: en banjospillende gruvearbeider som gikk bort i 1976.
Nå er begge herrene Steele samlet i det musikalske etterlivet, og selv om de neppe blir enige om hvilken konsert de skal gå på, så har de i det minste noe å diskutere i Defender.
Bluegrass og thrash metal er kanskje ikke de enkleste sjangrene å kombinere, men forsøket står til ti blank.
Innholdet kan vel diskuteres, men utgangspunktet ditt vil variere med musikksmaken din. Thrashgrass er uansett langt langt fra thrash metal i musikalsk tyngde og betegnelsen reflekterer snarere en tilnærming til musikken da thrash metal også var inspirert av skranglete punk-band som heller satte spilleglede i høysetet framfor å bry seg med hvilke akkorder som hører naturlig sammen.
Det er uansett en glede å se tre av Tromsøs dyktigste musikere leke seg på scenen. Spillegleden som de tre la for dagen smittet over på publikum og fikk oss til å overse åpenbare skjønnhetsfeil (live er tross alt live).
Martinussens traktering av tamburin, spiseskjeer, gafler og barnexylofoner ga minikonserten et surrealistsk preg.
Instrumenteringa hans ble en sterk kontrast mot vokalen hans, om man nå kan kalle den det. Knurring og kauking, ville min gamle far kalt det, men så likte han aldri thrash metal heller...
Da Defender hadde sine glansdager på Tromsøs scener opplevde de sabotasje fra lærerne på Kongsbakken, og publikum ble skremt bort fra konsertene deres. Jeg tror nok at enkelte av gårsdagens publikummere snudde i døra hvis de ikke visste hva e kunne forvente seg, men for de som er inne på spøken, er Defender både dødsseriøst og morsomt. For humor hører så absolutt hjemme i musikk.
Og bluegrassen har blitt dratt skrikende et skritt nærmere vår moderne tidsalder.
