Röyksopp går tilbake til røttene og leverer et velfundert fjerdealbum.
Publisert: 08.09.2010 kl. 08:17
Det er fristende å betrakte "Senior" som en motreaksjon fra en duo som er nær å bli allemannseie her til lands. Mens fjorårets "Junior" står som et testament for Röyksopps elektropopteft, er formålet med "Senior" - den demente storebroren, om du vil - i større grad å utfordre.
Det hevder bandet selv, i alle fall. For min del ville det imidlertid vært en overstatement å beskrive platen som utilgjengelig, til tross for at enkelte låter er reinspikka ambient og det ikke finnes et eneste vokalspor på 55 minutter.
Til røttene
For selv om herrene Brundtland og Berge maskerer seg som både mørke og mystiske, er det likevel rikt med fengende melodilinjer og varme i det nær organiske soundet til å lokke mang en skeptiker med på leken.
Elektroleflingen og klubbfrieriet er i stor grad forlatt til fordel for en retur tilbake til røttene: Kraftwerk, Vangelis, Jean Michel Jarre. De spøker alle i kulissene, uten at "Senior" reduseres til pastisj eller nostalgisk mimring. Det er likevel ikke noe nybrottsverk hva elektronika angår, men som en musikkopplevelse skapt for å vekke et vidt spekter av følelser - fra godt til vondt; oppstemt til nedstemt - innfrir albumet.
Tysk motorvei
Enkelte låter stikker seg riktignok ut, men jeg oppfatter "Senior" som et helhetlig album i ordets rette forstand. Det eneste jeg kan sette fingeren på her, er "Tricky Two", som med sin mørke og insisterende klubbappell føles noe malplassert, til tross for at det en helt suveren låt.
Med rett sted til rett tid som premiss er det lite som kan måle seg med Röyksopps egen debut i "Melody A.M." (2001), men "Senior" står seg som duoens konseptuelt best gjennomførte utgivelse. Dersom en kan sammenligne elektronisk musikk med å kjøre bil, er albumet som en øde tysk motorvei, dog ikke uten et og annet pitstopp i en gudsforlatt landsby.
