Publisert: 04.02.2011 kl. 15:04 , Endret: 04.02.2011 kl. 15:31
Sammen med Vokal Nord har han arbeidet med sin egen nordnorske musikalske identitet. Blant annet har dette resultert i at han med koret har tatt joiken inn på korscenen. Dette er et nybrottsarbeid som kommer til å bli stående. Før Ragnar Rasmussen og Vokal Nord er det ingen andre har våget eller maktet dette.
Det imponerer hvordan koret behandler joiken. Joik er individuelt og subjektivt, og å ta denne sangformen med i korets kollektiv kan fort ende med enten kaotiske tilstander eller at den dresseres inn i et tradisjonelt korskjema og ikke lenger låter som noen joik. Vokal Nord lot meg for noen år siden for første gang oppleve at et kor formidler joik uten at de egentlige kvalitetene i joiken blir borte.
Urframføring
Konserten i går kveld viser at koret har arbeidet videre med fenomenet joik i kor, og bruker joiken som et sentralt element i nye komposisjoner som blant annet i dirigent Ragnar Rasmussens eget verk, "The Fight" som ble uroppført av koret sammen med Rascher Saxophone Quartet som avslutning på konserten.
Og saxofonen er på mange måter det perfekte instrumentet om joikens egenart også skal formidles gjennom instrumental musikk. Saxofonen har noe av den samme fleksibiliteten som den menneskelige stemme.
Det tydeliggjorde sveitsisk-britiske Rascher-kvartetten selv på en utmerket måte i åpningsnummeret i sin del av konserten; "Moon over the Western Ridge, Mootwinge". Her er bruken av kvarttoner et ikke uvesentlig moment i musikkens karakter, og heller ikke i joiken strekker den tradisjonelle vestlige kunstmusikkens halvtoneskalaer til. I "The fight" som skildrer en kamp mellom to ulver, viser både korsangere og saxofonkvartett at de behersker det som må til for å formidle joikens særpreg.
Det er heller ikke bare ved måten joiken er tatt inn i korlitteraturen som imponerer. Ragnar Rasmussen har gjort Vokal Nord til et høyt respektert og ettertraktet kor langt utenfor landets grenser.
Individuelt og homogent
Selv om dirigenten ikke har problemer med å hente homogenitet ut av koret der det kreves, kan man i mange av sangene formelig høre hver enkelt sanger i framføringene. Og det tåles utmerket.
Åpningssangen i korets avdeling på konserten, "Hear my Prayer", er illustrerende i så måte. Sangerne står spredt over hele scenen. Sangere fra ulike stemmegrupper er blandet. Enkeltstemmene understrekes. Musikken er gjennomsiktig og skjør. Men Ragnar Rasmussen løser den utfordringa det er å balansere individualiteten mot homogenitet, balanse og klang.
Selv om koret består av sangere som i hovedsak formelt er amatører, i den forstand at de ikke er ansatt som sangere, så holder de en utrolig høy standard.
