Prisvinnende «Un Prophète» kan med rette regnes som en av de beste filmene fra 2009. Her kan du lese alle anmeldelsene fra årets festival!
Publisert: 18.01.2010 kl. 08:11 , Endret: 21.01.2010 kl. 16:06
Fengselstilværelsen skildres brutalt og effektivt gjennom et svært stramt filmspråk, med en nedstrippet bruk av grove, nærmest skitne bilder.
Tord Olander Pedersen
Jacques Arnauds «Un Prophète» var på forhånd en av de filmene jeg gledet meg mest til å se under årets TIFF.
Filmen vant juryens pris under Cannes-festivalen, var nominert til Golden Globe for beste fremmedspråklig film, har rasket med seg en rekke andre priser og regnes, ved siden av Michael Hanekes mesterlige "Det Hvite Båndet", som favoritt til å vinne Oscar for Beste utenlandske film i år. Derfor er det gledelig å innrømme at filmen var alt jeg forventet, og mer til.
Stiger i gradene
Den 19 år gamle nordafrikanske Malik el Djebna (Tahar Rahim) dømmes til seks års fengsel i Frankrike av grunner vi ikke får vite. Uten venner eller kontakter går han en mørk fremtid i møte i det gjengdominerte og inndelte fengselet.
Ved en tilfeldighet får han tidlig i løpet av soningen et oppdrag fra den knallharde korsikanske mafiabossen Cesar Luciani (Niels Arestrup) om å ta livet av en medfange. Dette blir starten på en prosess hvor han gradvis stiger i gradene og i Lucianis aktelse. Etter hvert begynner han også å gjøre forretninger på si, noe som skal skape både utfordringer og stress i forholdet til Luciani.
Her kan du lese alle anmeldelsene fra årets festival!
Nådeløs kynisme
Regissør Arnaud fortsetter på mafia/gangster tematikken han utforsket i «The Beat My Heart Skipped» og «Read My Lips». Denne gangen er handlingen nesten i sin helhet lagt til et knallhardt, testosteron-pumpende og nådeløst fengselsklima hvor narkotika, drap og overgrep preger hverdagen.
På en og samme tid både et innspill i fengselsdebatten og et innspill i Frankrikes islamiseringsdebatt burde denne kompromissløse og nådeløst kyniske filmen effektivt treffe sitt publikum. Den kan tross alt uten tvil sammenlignes med store filmer som «Scarface», «Gomorrah» og «Gudfaren».
Grove bilder
Fengselstilværelsen skildres brutalt og effektivt gjennom et svært stramt filmspråk, med en nedstrippet bruk av grove, nærmest skitne bilder som bidrar sterkt til å sette hele opplevelsen av et klaustrofobisk og realistisk lys.
Legg til de overbevisende og sterke skuespillerprestasjonene til Rahim og Arestrup, en intens og gripende historie og resultatet blir totalt bemerkelsesverdig bra. Dette gjør «Un Prophète» til en av filmene du så absolutt bør få med deg under årets TIFF.
