«Vi mangler tilstrekkelig med ressurser». Det er et omkved vi til stadighet hører i samfunnsdebatten. Og slik vil det selvsagt også alltid være, uansett hvor mye velferdsstaten renner over av honning. Noen vil alltid føle at de blir tilgodesett med smuler, og de fleste vil alltid hele tiden ønske seg litt mer.
Det er slik vi er skrudd sammen, muligens ligger det i genene våre, at vi er programmert til hele tiden å ønske oss enda mer ressurser og velstand.
Siden lørdag har VG rullet ut en sak som av åpenbare årsaker har opprørt hele nasjonen. Det er ingenting som er mer forstemmende og deprimerende å lese om enn overgrep mot barn. Da fordufter ønsker om å være morsom, syrlig eller kverulerende.
Alle med selv bare et snev av moral og empati spiller på lag her. Fordi det rører noe av det innerste i oss. Å se barn som lider er i seg selv krevende for noen hver, enten det er snakk om barn som rammes av sykdom, ulykker, nød eller en eller annen form for elendighet.
Når det kommer til seksuelle overgrep mot barn dras det ytterligere ned i bunnen av søla, og det er både forvirrende, skremmende og helt ubegripelig.
Det nytter ikke, i hvert fall om man tas noenlunde på alvor, å se på overgrep med noen form for forståelse eller et ønske om å pakke det inn i en normal kontekst. Likevel er slike overgrep et universelt fenomen, og mer «normalt» enn vi ønsker å tro.
Det skjer i alle land, i alle miljøer, i alle sosiale lag, i alle yrker, i alle religiøse miljø, blant alle etnisiteter, og overgriperne – primært menn, selv om kvinner også er representert i de bekmørke statistikkene – er representert i aldersgrupper som spenner fra ungdomsskolelever til pensjonister. Man kan bli avmektig, resignert og oppgitt av mindre.
Saken VG nå ruller opp er uhyre viktig, og det er ingen som er bedre enn dem når de først sender ut hele kavaleriet og dykker ned i en materie som denne, og der man ser at de har brukt enorme journalistiske ressurser og godt med tid.
Det er også en god påminnelse om pressens viktige funksjon i samfunnet som påpasser og vaktbikkje. Ikke for at det de skriver representerer noe nytt, tvert imot. Nå var pedofili og incest begreper man ikke brukte i dagligtalen og i det offentlige ordskiftet før på åttitallet en gang, men det har dessverre skjedd til alle tider. Og det skjer fortsatt, og i et slik omfang at det er vanskelig ikke å bli både hysterisk, panisk og redd.
Og det er selvsagt lett å bli avmektig, når man ikke kan peke på én spesifikk årsak til overgrepene annen enn at det til enhver tid – i mer eller mindre alle miljø – bare skjer. Og med Internett har overgrepene fått ytterligere en bisarr og trist dimensjon, nemlig at overgriperne filmer egne misgjerninger og dernest selger og deler dem videre med sine likesinnede.
Det er da vi kommer tilbake til omkvedet om «mangelen på tilstrekkelig med ressurser». For det er dét som er politiet og regjeringens triste svar på hvorfor det ikke settes inn tilstrekkelig med midler på å fange opp driten, skrape den vekk og – aller viktigst – redde barn fra det ubegripelig og altomfattende ødeleggende et eller flere overgrep er.
Og her er det ingen politikere som har noen som helst slags grunn til å opptre eplekjekt eller nedlatende overfor sine politiske motdebattanter. Fordi dette er noe som har pågått under alle regimer, med alle slags regjeringskonstellasjoner, og der ingen således fortjener å fritas fra noe ansvar.
Ja, jeg skjønner at politikk er vanskelig, at man skal mene, bestemme og votere over alt fra samferdsel, kultur, bistand, utenrikspolitikk, idrett, byplanlegging, distriktspolitikk, jordbruk osv. Og jeg skjønner at ikke alle kan få alt de vil.
Eldre skal ha det bra, sykehus skal driftes forsvarlig, trygd skal betales ut, svømmebasseng skal fylles opp, veier skal asfalteres, broer og tunneler skal bygges, kulturhus skal reises, skolebygg skal holdes ved like, utdanningsinstitusjoner skal oppgraderes, forskning skal støttes osv.
Politiet har masse oppgaver de skal etterstrebe å utføre fra før. Fartskontroller, drapsetterforskning, blind vold, ordensforstyrrelser, narkotikabekjempelse og alt det andre de er satt til.
Likevel, med alt dette ovenfor tatt i betrakting, nekter jeg å akseptere at det skal mangle ressurser på å spore opp, pågripe og dømme de som er med å bidra til at overgrep av barn ikke bare skjer, men attpåtil filmes, distribueres og er grunnlag for business for disse åpenbart svært forkvaklede og syke menneskene.
Og overgriperne trenger selvsagt både behandling og oppfølging fra helsepersonell og eksperter for å hindre utførelsen av ytterligere overgrep.
Dette har heller ikke noe å gjøre med at vi er verdens rikeste land eller noe. Jeg mener dette helt uavhengig av nasjonens økonomiske situasjon. Ikke at jeg mener politiet alene svikter disse barna som får sine liv revet i stykker av en overmakt de ikke er i stand til å kjempe mot.
Dette er et ansvar som hviler på skuldrene til både myndighetene og hver og en av oss. Hvis det mangler penger, får man heller omdisponere de som er der. Bygge en tunnel eller et kulturhus mindre. Droppe noen byråkratiske stillinger. Ta inn mer skatt. Vær kreativ og kom med andre forslag. Alle monner drar.
Folk går i tog for å minnes døde kjæledyr, for ytringsfriheten, mot pelsdyrnæring, mot oppdrettsnæring, for og mot eiendomsskatt, og for å sette fingeren på brudd av menneskerettigheter, i Norge som i utlandet. Og folk er voldsomt engasjert og opptatt av å verne alle som på et eller annet vis føler seg krenket av andres ytringer.
Grei skuring, det er bra med engasjement. Men jeg klarer uansett ikke å forestille meg noen verdens ting som burde avstedkomme mer midler, mer ressurser og personell, mer oppmerksomhet og mer opptatthet fra samfunnet enn barn som utsettes for seksuell vold.
«Seksuell vold mot barn». Smak litt på den sammensetningen av ord. Det er så opprivende, ekkelt og vondt at det er vanskelig å ta det skikkelig innover seg. Man har mest lyst til bare å late som det ikke skjer på ordentlig, så fælt er det. Så ære være de som faktisk jobber med dette til daglig. De heltene som i realiteten står i frontlinjen og utgjør en forskjell. Krisemottak, sedelighetsavdelinger, politifolk, privatetterforskere, helsepersonnell m.fl.
Når en medieaktør som VG på kort tid, og helt på egen hånd, klarer å spore opp 78 nordmenn, som med overlegg har brukt egne penger og egen fritid på å kjøpe filmede overgrep mot barn (de sitter også på 430 norske ip-adresser som har lastet ned ulovlige overgrepsbilder), skjønner vi videre at dette bare er toppen av isfjellet fra et berg av tragedier som rammer barn og familier på aller verste og nedrigste vis.
Og så begynner man å tenke på hvor høye disse tallene ville vært om myndighetene satte inn betydelig flere ressurser på det samme. Da er det sannelig en fortærende tanke at det ikke gjøres mer.
Unnfallenheten fra samfunnet, og den manglende evnen til å ta tilstrekkelig tak i problemet, er bare nok et overgrep mot dem som trenger beskyttelse mer enn noen andre.