Her i byen velger vi å bruke sentrums flotteste, og historisk viktigste tomt, verftstomta, til å bygge 400 boliger på.

Hva verkstedhallene på verftstomta kunne blitt brukt til i framtida, er det bare fantasien som setter begrensninger for. Her er imidlertid noen ideer til hva det store tomtearealet for øvrig kunne blitt brukt til:

Nordområde-museum, verfts-museum, forsvars-museum, tele-museum, by-museum og brann-museum. Her kunne kunstinstallasjonen SALT plasseres, her kunne byen få reist Norges første livssynsnøytrale seremonibygg og her kunne en stor og flott bypark anlegges. Området kunne også brukes som tilflytningsområde for rivningstruede, gamle hus i Tromsø.

Hvorfor lar vi så denne unike sjansen gå fra oss? Jo, fordi Tromsø kommune det siste året har vært en sterk pådriver for å få benyttet tomta til boligformål, uten at andre alternativer har vært seriøst vurdert. Særlig gjelder dette for tomtas viktige historiske rolle og betydning. Mest sannsynlig så har ikke denne dimensjonen vært vurdert i det hele tatt.

Nå som vedtaket om boligbygging på verftstomta er fattet, er det mange som mener at det nå er for sent å få til en alternativ utbygging. Men vedtak kan omgjøres, og det er som kjent ingen skam å snu.

I kommunens kulturminneplan, som nå er ute på høring, kan vi blant annet lese følgende:

«Tromsø har tatt posisjon som Arktisk hovedstad, noe som er naturlig med tanke på byens kunnskapsinstitusjoner med fotfeste i den arktiske tematikken, minnesmerker, museer, bygninger og båter. Tromsøs geografiske plassering i nordområdene har gjort byen til en utrederby, en rederby og en verftsby, ja, Tromsø er selve Porten til Ishavet. Et viktig mål med denne planen er å synliggjøre denne identitetsskapende delen av vår historie. (…). Det er mange ting som gjør Tromsø unik, som gjør oss stolte og som pirrer nysgjerrigheten til våre besøkende. Noen av disse tingene er uerstattelige. Spor etter dem som gikk foran oss er kulturminner som skal arves av fremtidige generasjoner.»

Skrevet av Øyvind Hilmarsen, daværende byrådsleder.

Videre i planen står det å lese:

«Industrialiseringen brakte med seg en ressursutnyttelse i en større skala. Det har vært mange slags industriforetak i kommunen, for eksempel bryggeri, trankokerier, tangmelfabrikk, meieri, skipsverft, teglverk og kraftverk, som forteller en viktig del av Tromsøs næringshistorie fra 1800-tallet og fremover. Minnene etter slik virksomhet er ofte sårbare.» (…).

«Kulturminnene er med på å definere oss i verden, de er en del av vår identitet, det som gir Tromsø egenart. (…). Tap av kulturminner er tap av ikke-fornybare ressurser, og konsekvensene på lang sikt er at vi mister viktige kilder til kunnskap, opplevelser og identitet i vårt nærmiljø.»

Dette er kloke ord, viktige og gode ord. Hvorfor er ikke da bevaring av Tromsø Skipsverft, som et av byens viktigste kulturminner, nevnt med et eneste ord i planen? Jo, mest sannsynlig fordi kommunen allerede har vedtatt at det skal bygges boliger på tomta. Når den samme kommunen så riktig skriver at «tap av kulturminner er tap av ikke-fornybare ressurser, og konsekvensene på lang sikt er at vi mister viktige kilder til kunnskap, opplevelser og identitet i vårt nærmiljø», så blir dette dessverre bare fagre, og ikke minst hule ord, i denne sammenhengen.

Hvis kommunen mener alvor når den i planen sier at «industriforetakene i kommunen forteller en viktig del av Tromsøs næringshistorie fra 1800-tallet og utover», ja, så blir det høyst merkelig at kommunestyret vedtar at en av byens aller viktigste industriarbeidsplasser, historisk sett, så å si skal jevnes med jorden.

Når Hilmarsen skriver at «noen ting er uerstattelige», ja, så er skipsverftet nettopp et eksempel på et kulturminne som er uerstattelig. Når han videre skriver at «spor etter dem som gikk foran oss er kulturminner som skal arves av fremtidige generasjoner», ja, så har kommunen med sitt vedtak om boligbygging bidratt til at de fremtidige generasjoner har mistet muligheten til nettopp det.

Bortsett fra noen få enkeltpersoner i byen, samt Tromsø SV, så har det så langt vært bemerkelsesverdig lite debatt og meningsutveksling om denne utbygginga. Jeg oppfordrer derfor Tromsø Museum, Fortidsminneforeninga, redaktørene i iTromsø og Nordlys, lokalhistorisk forening, universitetet, byens arkitekter, fylkeskonservator, byens kulturorganisasjoner og byens miljøorganisasjoner til å engasjere seg.

At selveste riksantikvaren er totalt fraværende i debatten, er for meg en eneste stor gåte, men det trenger jo ikke å hindre meg i å be også han bidra med sine synspunkter.