Forrige uke ble jeg gjort oppmerksom på et seminar som skal holdes på Tvibit, der tenåringsjenter fikk tilbud om kursing og samspill med andre likesinnede av samme kjønn, under navnet «Bandworkshop for jenter». Tiltak av denne typen er positive for rekruttering av unge jenter til et miljø, og en potensiell yrkesvei, som fortsatt domineres av gutter og menn.

Ekstra gledelig er det at initiativet kommer fra kvinnelige musikere, som ser verdien i å gjøre dørstokkmila fra pikerommet til øvingslokalet kortere for sine potensielle arvtakere.

Men nevnte musikkverksted aktualiserer også nok en gang den vonde verkebyllen vi kaller kjønnsbalansen i norsk populærmusikk.

Hver bidige sommer popper den forutsigbart opp: debatten om den lave prosentandelen av kvinnelige band og artister på norske musikkfestivaler. Sist sommer ble nok en gang Buktafestivalen i Tromsø kritisert, med varierende grader av saklighet, for å ha plassert for få kvinner på scenen.

Men hvordan er det mulig å kreve en kvinneandel opp mot 50 prosent når det registrerte antallet kvinner i artistorganisasjonen GramArt er på knappe 20 prosent – og enda lavere innen rocksjangerne?

Hvorfor stjeler denne kvoteringstankegangen alle overskriftene, på bekostning av mer konstruktive og kreative ideer?

Hvorfor fokuseres det så lite på å kvotere inn kvinner i mindre ”glamorøse” yrker, som produsenter, teknikere og lydmenn? Disse er jo de eneste folkene i musikkbransjen med en tilnærmet stødig inntekt, og sistnevnte yrkestittel gir jo en pekepinn på hvor mange kvinner som besitter nettopp den jobben.

Selv har jeg vært heldig nok til å høste erfaringer fra en rekke yrker, der jeg har sittet og stått på kontor, bar, butikk, kai og i fiskebåt – i tillegg til å ha syslet med musikk hele veien. Mitt inntrykk – fra arbeidsplasser med både skjev og jevn kjønnsbalanse – er at sistnevnte gir et bedre arbeidsmiljø, samt høyere produktivitet. Ikke én eneste gang har noen av mine mannlige kolleger klaget på høy kvinneandel på arbeidsplassen. Tvert imot. Vi menn forstår at kvinner ofte ser ting fra en annen vinkel, og bidrar med ideer som aldri ville ha sett dagens lys i gutteklubben. Derfor kjøper jeg ikke den årlige surmulinga om at «gubbeveldet» i booking- og arrangørleddet diskriminerer kvinnelige artister, når de unngår å kvotere dem inn i sitt program.

Kjønnskvotering vil nok være mer gjennomførbart i andre sektorer enn kulturlivet, der det betalende publikum hovedsakelig er menneskene som holder de økonomiske hjulene i gang. Publikum krever underholdning, og er selvfølgelig mer interessert i å få valuta for billettpengene enn å sponse politisk motiverte kulturelle eksperimenter. De fleste festivaler og konsertarrangører er jo også næringsaktører som booker artister ut ifra helt logiske kriterier, som kunstnerisk kvalitet og interesse blant publikum. Dette vet jeg, og mange andre, som har jobbet med og deltatt som publikummer og anmelder på utallige konserter de to siste tiårene. På toppen av dette er hovedvekten av de kvinnelige musikerne i undertegnedes omgangskrets negative til kvotering basert på kjønn.

Å skape og spille musikk er ikke en prosess som følger normale demokratiske spilleregler. Det vil virke mot sin hensikt at Kari får spille gitar i bandet, når Ola trakterer instrumentet på en bedre måte, eller motsatt. Men i festivalenes og arrangørstedenes styrerom og bookinggrupper, vil det være langt lettere å innføre krav om 50 prosent kvinneandel. Og hvem vet, kanskje flere kvinnelige artister og band dukker opp på plakaten, hvis dette blir et krav?

Total kjønnsbalanse i norsk artistliv er utopi, og bør ikke være et mål som overskygger kravene til kvalitet. Det er verken kvinner eller menn, utøvere eller publikummere tjent med. Vi burde heller legge mye mer ressurser i at jentene som ønsker det, selv kan brette opp ermene og gyve løs på instrumentet sitt.

Flytt fokuset fra kvotering til rekruttering. Vi har behov for kreative kvinnfolk som selv bidrar aktivt, blant annet som rollemodeller og instruktører for musikkinteresserte jenter.

«Bandworkshop» og lignende tiltak trenger vi flere av – ikke den forferdelig forutsigbare kvoteringsdebatten, som kun blir et slag under beltestedet til norske konsertarrangører.