Egon Holstad beskriver i sin kommentar «Kassadama på Rimi» hverdagen til tusenvis av servicemedarbeidere veldig bra. Jeg har selv jobbet i ulike kjeder i varehandelen, som renholder, servitør og som kokk i mange år. Derfor kjenner jeg meg så godt igjen i flere av de beskrivelsene han kommer med i sin tekst. Det er en bransje som er preget av både ugunstige arbeidstider, deltid og sist men ikke minst hardt arbeidende mennesker som er stolte av jobbene og yrket sitt.

Det viktigste budskapet han kommer med er hvordan vi ser på ulike yrkesgrupper i dette landet som «lavstatusjobber». Dette er en stor bekymring jeg har som fagforeningsleder for flere tusen servicemedarbeidere i Nord-Norge. Det er på tide vi tar inn over oss at vi alle er avhengige av hverandre. Arbeidsliv og samfunn er et samspill av ulike bransjer og funksjoner. De som jobber i denne bransjen er høyt oppegående mennesker som er fulle av kunnskap innenfor sitt fagfelt. Jeg hører ofte voksne si til barn og unge i dag at «du må være flink på skolen, fullføre videregående og ta utdanning ellers ender du opp i kassa på Rema 1000». Beklager å måtte si dette, men er du av denne oppfatningen må du tenke deg om en gang til. Dette har noe med holdninger å gjøre. Hvordan en ser på ande mennesker, og setter ulike yrkesgrupper opp mot hverandre. Ingen er mer verdt en andre! La det være klinkende klart!

De som jobber i denne bransjen fortjener et klapp på skulderen hver eneste dag. Vi trenger hver eneste en og er alle avhengige av dem!

Vi er avhengige av hverandre for at en skal kunne drifte AS Norge. Vi kan ikke alle være leger, advokater eller økonomer. Det er nesten som om denne «mastersyken» har gått for langt. Det er ikke gitt at alle ønsker eller vil studere over mange år. Noen må også ville være fagarbeidere! Det bekymrer meg derfor at folk oppfører seg slik, for det man egentlig driver med er mobbing av deler av arbeidslivet. Dette handler om holdninger og hva en lærer de som kommer etter oss. Det er ikke greit å oppføre seg som en «idot» med en gang du går inn døra på et kjøpesenter, restaurant eller en hvilken som helst virksomhet. Du får ikke noe mer hjelp eller respekt om du opptrer som en verdensvant drittsekk.

Det er heller ikke slik at en ikke trenger kompetanse for å kunne jobbe i servicebransjen. Det er en myte ute blant folk flest. De som jobber der er heller ikke rekruttert rett fra gata som mange påstår.

Jeg tipper du også hadde blitt «forbanna» om noen sa det om deg og den jobben du utfører. Det handler om respekt for hverandre i arbeidslivet. Det handler om at vi velger ulikt, det handler om at vi som mennesker er gode på forskjellige ting. Derfor kan vi avlive denne myten om at en ikke trenger kompetanse med en gang. Det krever kunnskap om varer, logistikk, mennesker, sikkerhet, økonomi samt mange andre ting. De fleste har dette som sin daglige jobb og er stolte av den jobben de utfører. Mange er også fagarbeidere med fagbrev.

Når du går ut for å spise et bedre måltid er du prisgitt at kokken og servitøren kan yrket sitt. Ellers hadde du aldri fått den gode vinen anbefalt som passet aller best til den biffen du bestilte medium minus og ikke godt stekt! Ja, det er ikke slik at alle kan steke en biff korrekt. Du må faktisk ha noen kunnskaper om tykkelsen på kjøttet og temperatur. Ellers får du servert en lite spiselig skosåle på din tallerken.

Vi er avhengig av at noen vasker på skolene og barnehagene til ungene våre, ellers blir disse stengt. Da kan heller ikke du og jeg gå på arbeid for da må vi selv være hjemme med våre unger. Vi trenger renholderne som vasker vekk kaffesølet på kontorgulvet som du sølte på vei til møtet du var litt forsinket til. Dagen etterpå var gulvet på nytt skinnende rent og papirkurven tømt. Vi trenger stuepiken som vasker hotellrommet ditt når du er på ferie i Oslo for å vise ungene dine Tusenfryd. Jeg vil se deg som kaller det lavstatusjobb om du hadde klart renhold av like mange rom på en dag. Det tviler jeg på! Eller tålt å bli kalt «idiot» fordi du ikke vil ta tilbake gressklipperen fordi garantien har gått ut. Eller ta inn gummistøvlene som ikke passet og du ikke har kvittering. Det er ikke den ansatte som setter reglene eller lovverket. De bare gjør jobben sin, for i neste omgang er det den enkelte medarbeider som får advarsel eller i verste fall sparken om de ikke følger den enkelte virksomhets bestemmelser.

Så til hverdagen til den som faktisk er på jobb på matbutikken eller den klesbutikken du er kommet inn på. Denne personen kom gjerne på jobb klokken 07.00 for å sette fram ferske brød som du kjøper med deg på veien til jobb. De har et lokale på ganske mange kvadratmeter som de skal holde oversikt over. Flere tusen artikler de skal holde rede på og en enorm kunnskap om produktene de selger. Ofte skulle de vært både en og to til på arbeid fordi de ønsker å gi deg som kunde enda bedre service når du kommer innom butikken. Dessverre er dette ikke den enkelte medarbeider som bestemmer. Beslutningen om antall personer på jobb tas ofte sentralt i en kjede når de legger sine budsjetter. Dette tenker du sikkert ikke over når du setter deg ned i din lunsj, med brødet du kjøpte på veien til kontoret. Mange som jobber i servicebransjen har heller ikke lunsjpause. De spiser når det ikke er kunder i butikken, eller i bilen på vei mellom de plassene de skal gjøre rent.

Felles er at vi trenger alle disse menneskene, de som står opp tidlig om morgenen og som oftest er sist i seng for å holde maskineriet og samfunnet i gang.

Vi er alle avhengige av hverandre og alle fortjener den samme respekten ute i arbeidslivet!