Økonomi er ikke lett. Det vet jeg alt om, da jeg tidligere har vært skikkelig ute og kjøre med egen privatøkonomi. At jeg hadde problemer var derimot noe jeg ikke hadde problemer med å skjønne. Grunn: Jeg brukte mer penger enn jeg hadde. Da blir det trøbbel.

I mitt naive sinn, det er jo så populært å kalle folk for naiv i dag, tror jeg det ofte er slik det fungerer ute i den store verdenen også. Land og stater som sliter økonomisk har ofte brukt over evne og har satt tæring etter lyst og ikke næring. Bedrifter som går til helvete har – av diverse sammensatte årsaker – høyere utgifter enn inntekter. Det er ikke så komplisert.

Når det kommer til samfunnsøkonomi, er det åpenbart helt andre mekanismer som råder. For nå blinker det påståelig i alle varsellamper, sirenene uler og rystelsene i norsk økonomi kan øyensynlig leses av på Richters skala over hele kloden. I hvert fall om vi skal tro de som titulerer seg som økonomieksperter.

Hver eneste morgen lytter jeg på programmet «Nyhetsmorgen» på kanalen NRK Alltid nyheter, en snedig måte å bli oppdatert på det som skjer i landet og verden for øvrig. Tirsdag var det et lengre innslag om den kommende krisa i norsk økonomi, der et knippe av crème de la crème av norske økonomieksperter uttalte seg om den kommende julehandelen som nå er i emning. Sjeføkonom i Eika Gruppen og sjefanalytiker i Nordea Market steppet støttende til for å forklare.

«Nå som bremsen er på i den norske økonomien, frykter jeg at kjøpelysten kan bli mindre», sa en av dem. «Det er helt avgjørende for norsk økonomi at forbrukerne holder forbruket oppe», sa den andre. Med sorgtung og alvorlig stemme klynket så en av dem sårt «Handelen av luksusvarer i oljefylkene blir dessuten hardt rammet i denne jula, slik fremtidsutsiktene er».

Man skulle tro det var en sketsj fremført av svensker for å gjøre narr av Norge.

For oss som måtte finne på å finne hele innslaget en tanke absurd, fikk vi så det angivelige fremtidsskrekkscenarioet illustrert ved en butikkinnehaver som er i den unike situasjonen at han (sitat) «[…] er helt avhengig av at folk kommer til butikken og bruker penger». Snakker om unikt businesskonsept. Avhengig av, ikke bare kunder, men kunder som bruker penger. Han solgte verken mat, klær, kaffe eller fyringsved, men andre livsviktige artikler som løse vampyrtenner, prompeputer og nissedrakter.

Han var bekymret, halloween er jo over og jula har ikke begynt. Varene han importerer fra Kina hadde gått opp i pris, og, klart, prompeputer kan fort bli steike dyre som følge av dyrere importsatser, og dét i et så alvorlig omfang at folk enten bruker de gamle prompeputene om igjen eller lager fjertelyder av egen maskin. Det neste blir vel at norske medier, helt uten noen form for ironi, begynner å skrive om prompeputekrise før smørkrisa, ribbekrisa og pinnekjøttkrise melder seg med full styrke. For det kommer, like sikkert som tips om å få svoren på den kriserammede ribba sprø.

Vi må sannelig være et underlig land å betrakte fra utsiden. Heldigvis er det få utlendinger som skjønner norsk. Hadde vi vært engelskspråklige, ville nemlig nevnte radioinnslag allerede vært avspilt flere ganger på YouTube enn «The Fox (What Does the Fox Say?)» noen gang var i nærheten av.

Det ble ikke noe bedre da de samme ekspertene begynte å postulere tall for å underbygge egne dommedagsprofetier. Den kommende krisa som vil velte dette landet er blant annet tuftet på at det private forbruket i Norge har gått ned fra august til september i år, som altså er de siste tilgjengelige tallene. Den dramatiske og beinharde virkeligheten viser en nedgang på 0,8 prosent.

Prognosene for julehandelen – i et kriserammet land – er at julehandelen i Norge 2015 vil gå opp med 3,5 prosent sammenlignet med i fjor, men ekspertene og rådgiverne løfter likevel en formanende finger og understreker at denne såkalte «fremgangen» bare skyldes befolkningsvekst og prisstigning. Det er ikke lett. Selv økonomisk fremgang er nedgang i skakkjørte Norge. Julehandelen i Norge har for øvrig gått opp hvert eneste år siden midten av åttitallet. Alt annet er å regne som krise.

Og akkurat når man trodde vi var kommet til helvete, viser det seg at vi bare er i nærheten av den ytterste sirkelen rundt forbrenningsovnen der nede. For en av ekspertene kunne samtidig medgi at i år vil det nok ikke nytte å dra til utlandet for å handle julegaver, det er visst vanlig, på grunn av den lave kronekursen. Det nytter altså ikke engang å rømme landet. Stakkars, arme oss.

Og hvordan skal vi komme oss ut av denne knipa, om vi spør økonomiekspertene? Min første tanke ville vært tiltak som å jobbe hardere, kjøpe litt mindre av det vi ikke har bruk for, vente litt med å pusse opp alle tre badene i huset (kanskje bare ta to av dem i år), kjøpe litt mindre unødvendig ræl til jul, justere ned de altfor høye forventningene til prisnivået på julegavene og slikt. Ta litt mindre shopping-tran. Bruker du litt mindre penger, får du litt bedre råd. Det sier mamma.

Men ekspertene vil at vi skal kjøpe oss ut av krisa. Det er så sjukt at jeg nekter å godta det annet enn som ufrivillig humor. Denne uka ble vi nok en gang kåret til verdens beste land å bo i. Den største nyhetssaken de siste ukene har vært at folk i nød over hele verden ønsker å komme hit, uansett hvor krise vi selv ønsker å innbille oss at det er i Norge nå.

Oljefondet var per august 2014 på omtrent 5,5 billioner kroner, eller 5.500 milliarder kroner. I skrivende stund er det på 7,3 billioner. Og det øker fortsatt. At det da angivelig selges mindre luksusvarer i såkalte oljefylker får da være et problem vi må håndtere. Jeg nekter i hvert fall å shoppe mer for å avhjelpe situasjonen.

38 934 621 242 kroner. Nesten 40 milliarder. Det er tallet på den samlede inkassogjelden i Norge. Så kommer annen gjeld i tillegg. Tallet blir stadig høyere, i et galopperende tempo. Problemet er ikke at vi shopper for lite i Norge.

Vi er derimot i ferd med å shoppe oss til helvete. Da er ikke løsningen å kjøpe prompeputer, nissedrakter eller mer julegaver. Eller å høre på uansvarlige eksperter, hvis egen inntekt utelukkende er knyttet opp mot menigmanns pengeforbruk. Det er på tide å roe ned.