Toulouse: 18. november: Aldri har jeg opplevd Toulouse, denne praktfulle og gjestfrie byen og mitt andre hjem gjennom 18 år, så spent som nå.  Frankrike er i unntakstilstand og Schengen er opphørt. Kontroll av pass og persondata hos alle reisende fra andre land. Slike køer har jeg ikke opplevd på lenge, heller ikke i USA der sikkerhetskontroll etter terroren i New York er blitt et fast begrep for alle som kommer til landet.

På Place du Capitol her i Toulouse – rådhusplassen - i går kveld: 15.000 mennesker samlet til minnestund over ofrene for terroren i Paris. Blomster og lys i kveldsmørket. Tre ganger sang alle den franske nasjonalsangen «Marseillaise». Så gikk de i stillhet hver til sitt. Politi og soldater i stridsutstyr sto igjen.

Onsdag morgen: Gatekrig i bydelen St. Denis i Paris – verdens vakreste hovedstad! Soldater og opprørspoliti med mitraljøser i kamp mot islamister.

Alle media spør seg: Hva nå? Og svarer i samme stund: Nå er det nok – dette må stanses!

Ferske meningsmålinger skriker mot oss: Fire dager etter terroren i Paris er det ikke lenger fortvilelse og dyp sorg som preger franskmennene. Nær 60 prosent er nå «en colère» - som i Norge oversettes til å være sinte. Det er galt. Et bedre begrep er «ras-le-bol»: Nå har vi fått mer enn nok av dette. Derfor sier da også 81 prosent i dagens ferske gallup at det er helt OK å bombe islamistene i Syria, og hele 62 prosent er enig i at om nødvendig så går vi inn med bakkestyrker. Ja, 80 prosent vil godta innstramninger i de friheter loven sikrer oss, bare det bedrer sikkerheten. I Frankrike – vårt demokratis viktigste land!

Og det er ingen stor  tvil om hvem «fienden» er: De islamistiske miljøene både her i Frankrike og i Midt-Østen. Forslag som tidligere kun de lengst til høyre på den politiske skala forfektet samler nå et stort flertall: Utvisning av imamer som preker hat mot Vesten og vår måte å leve på, stenging av moskéer kjent som samlingsted for «radikalisering», øyeblikkelig fengsling av de hundrevis franske statsborgere som slåss for det islamistiske kalifatet i Syria, når og hvis de kommer hjem, tap av statsborgerskap for de med dobbel nasjonalitet.

Opposisjonsleder og tidligere president Nicolas Sarkozy vil gå enda mer drastisk til verks. Han foreslår elektroniske fotlenker for de 11.500 personene som fransk politi har registrert med en «S» - dvs. som en sikkerhetsrisiko i Frankrike.

Neppe gjennomførbart – men det er president Francois Hollandes fremlegg om endring av den franske grunnlov for å styrke kampen mot «fienden». Likeledes at Frankrike nå allierer seg med Putins Russland og samordner sine militære aksjoner mot ISIS i Syria.

Hvorfor er det blitt slik?

Mange utenlandske kommentatorer har lenge levd høyt på at Frankrike kan takke seg selv, med ghettoer i storbyene og dårlig «integrasjon» takket være fransk arroganse og selvtilfredshet.

Men holder dette? For i de samme bydeler bor det tusenvis av andre som sliter økonomisk og sosialt. De strever med sitt, sender barna på skolen og forsøker å få hverdagen til å bli best mulig. Myndighetene har for lengst satt i gang kolossalt kostbare programmer for å forbedre boliger og levevilkårene i de utsatte bydelene. Også her i Toulouse. Men de gjør ikke opprør. De vet at de har bare et samfunn som de er en del av og et eget ansvar for. Det er stort sett de islamistiske radikale krefter som går til de ytterliggående handlinger vi har sett.

Da må det være en annen forklaring. Kan det være at de rett og slett ikke ønsker integrering og har helt andre hensikter enn å tilpasse seg Vesten og Vestens levesett? De moderate muslimske miljøer i Frankrike (og de finnes!) er oppgitte. «Vi har snakket og advart i våre forsamlinger, men vi blir ikke hørt. Det er de islamistiske radikale med sitt hatrop mot Vesten som vinner!» De moderate trues av den samme skjebne som den som rammet så altfor mange siste helg i Paris.

Nyeste nytt: De franske helsemyndigheter distribuerer nå store mengder med antropine som antimiddel mot angrep av nervegasser. I Frankrike tror man at kuler og krutt neppe er det eneste våpen islamistene har adgang til. Den store frykten er hva som kan skje under den uhyre viktige FN-konferansen om klima i Paris fra 29. november til 11. desember med tusenvis av deltagere fra hele verden, Norge ikke minst.

Overfor en slik trussel har mitt andre hjemland ikke noe valg. Heller ikke mitt Norge. Vi må ta denne kampen.

Eller som antropolog Marit Kiste skrev i en glimrende kronikk i NRK ytring onsdag morgen: «Den eneste aktivisme et demokrati ikke kan tåle, er den som ødelegger demokratiet selv».