I disse tider rister vi på hodene våre, legger ut kondolanseprotokoller til underskrivelse, har ett minutts stillhet over hele verden, fyller gatene med blomster, tenner trikolorens farger på betydningsfulle bygninger – alt for å uttrykke vår medfølelse over de som er rammet av galskapen i Frankrike. Alt dette fortjener de som ble rammet.

Men her stopper jeg opp for å tenke litt. Jeg minnes at det ikke ble tent et eneste lys, eller lagt ut kondolanseprotokoller til undertegnelse, eller lagt blomster i gatene, eller gjort noe fra våre styrere og ellers, som kunne bli betraktet som medfølelse med de menneskene, og ikke minst alle de barn som ble bombet ihjel på Gazastripen av Israel i et antall av over 2.000 for ca. et og et halvt år siden.

Også tusenvis av hjem ble jevnet med jorden. Ingen ga heller medfølelse med de barna som frøs ihjel i Gaza på grunn av at de ikke hadde noe hjem å gå inn i, når vinteren satte inn. Når vi skal gi medfølelse med andre, så hvorfor setter vi forskjellig verdi på mennesker? De i Gaza ble også drept av galmannsverk. De som drepte ble knapt nevnt.

Eller er det slik at alle bare følger de som roper høyest om grusomhetene? Eller er vi bare hyklere, som gråter der vi får mest aksept på hvor gode mennesker vi er?

Utenriksminister Børge Brende vandret jo i ruinene i Gaza, ikledd smoking og lakksko, og lovde at dette måtte vi bygge opp igjen.

Jeg lurer derfor på hvor langt han er kommet i oppbyggingen i Gaza. Eller var dette også bare hykleri?