Navnet Eirik Junge Eliassen har de siste seks årene vært synonymt med gatemagasinet Virkelig. Det er ham media har gått til når de trengte velresonnerte og grundige argumenter i en sosialpolitisk sak, og ikke uten grunn. Han er Tromsøs klart dyktigste når det gjelder å fremme problemene de svakeste i byen strir med, og eksepsjonelt god når det gjelder å belyse en sak på en helt ny måte. Et godt eksempel på det, er Facebook-oppdateringen han kom med i forbindelse med Syria-krisen, som trigget en aksjon som ga nærmere 200.000 kroner til de krisetrengende.
«Virkelig»-sjef Eirik Junge Eliassen slutter
På magasinets 10-årsjubileum meldte han på en video at han ville slutte som leder for Virkelig. En stor humanist trer tilbake fra redaktørstolen, men magasinet består heldigvis. Og Junge Eliassen vil forhåpentlig fortsette å prege byen, både som journalist i bladet og i samfunnsdebatten ellers.
«Virkelig er et av 11 slike magasiner i Norge, som alle er bygget rundt samme konsept, etter modellen fra det britiske The Big Issue, som har eksistert siden 1991. Virkelig har bokstavelig talt vært på gata siden 2005. De fire første årene med Trond Schjefstad som visjonær og redaktør, og siden under Eirik Junge Eliassen. Konseptet er like enkelt som det er genialt. Vanskeligstilte – være seg husløse, rusavhengige eller de som på en eller annen måte har havnet utenfor det ordinære systemet, uten ordinære jobber – har en mulighet til å skaffe seg en bra, og ikke minst legal, inntekt. Og det skaffer dem noen kroner de kan bruke på hva de vil, uten moralske formaninger eller krav om annet enn å oppføre seg når de selger blekka. Av den grunn får selgerne lov til å selge bladene sine på kjøpesentre, inne på serveringssteder, ved idrettsarrangementer eller lignende.
I Tromsø blir man ikke akkurat nedrent av tiggere, men for dem som likevel måtte synes at tiggingen i byen er et problem, handler det å kjøpe Virkelig om noe helt annet enn bare å gi penger. Akkurat som gatemusikanter, gjør mottakerne av pengene en innsats for lønna si, og pengene går da også direkte til selgerne, og ikke til organisert kriminalitet, for dem som måtte frykte noe sånt. Det er en vinnvinn-situasjon som burde bejubles av alle.
Det er en umulig oppgave å gjøre rene samfunnsøkonomiske regnskap på hva dette utgjør i eksakte kroner, men helt sikkert er det at «Virkelig» sørger for at folk som før drev med vinningskriminalitet for å finansiere sitt eget forbruk av rus og mat, nå får inn pengene på lovlig vis. Dermed unngår vi mest sannsynlig en betydelig mengde innbrudd og tyverier. Jeg kan ikke se annet enn at dette må være samfunnsøkonomisk lønnsomt i syvsifrede beløp.
Man må også passe på å ta med de positive, sosialpsykologiske sideeffektene av magasinet. De vanskeligstilte og rusavhengige kan føle seg oppreist, selv med knekk i knærne. De kommer i kontakt og snakk med folk utenfor et belastet miljø, og de kan se andre i øynene og tilby dem et produkt. I andre enden tvinges de som til vanlig har det økonomisk romslig og trygt til å kommunisere med dem, og behandle dem som det de er; nemlig medmennesker.
Påtroppende redaktør, Alf Sigurd Krogseth, fremholder hvordan magasinet var med og hjelpe ham selv på beina: «Jeg var langt nede og slet med psykiske problemer, før Nav og Eirik ordnet meg jobb. Hadde noen fortalt meg da at jeg senere skulle bli redaktør, ville jeg fått dem innlagt», uttalte han i et intervju med iTromsø. Han har allerede vært involvert på mange nivåer i «Virkelig», og er på ingen måte førstereisgutt.
Det er selvsagt frivillig om man kjøper «Virkelig» eller ikke. Likevel reagerer jeg på utsagn fra normalt oppegående folk om at de ikke kjøper magasinet fordi de enten mener det er for mange utlendinger som selger det, at de er uenig i den frittalende redaktøren eller hva det nå er. I det første tilfellet – hvis man seriøst mener det på ramme alvor – er det i så måte bare å kjøpe det fra de man vet er autentiske, lokale mennesker med problemer. Og er man uenig med redaktøren, får man skrive et leserinnlegg eller ta kontakt med vedkommende og si hva man mener er galt. Å straffe selgerne er i hvert fall både meningsløst, sneversynt og smålig.