Eirik Junge Eliassen får skryt for sitt arbeid og sin person hos Jens Johan Hjort.

Eirik Junge Eliassen får skryt for sitt arbeid og sin person hos Jens Johan Hjort.

Et Virkelig mannfolk

Gjestekommentaren

Les Jens Johan Hjorts hyllest til Eirik Junge Eliassen.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

I denne uke fylte Virkelig 10 år. Samtidig takket Eirik Junge Eliassen av som redaktør i Virkelig.


Noe av det fineste ved å være ordfører i Tromsø er møtene.


Jeg tenker ikke på kommunestyremøtene. Ei heller på møtene på ordførerens kontor. Nei, jeg tenker på møtene med mennesker. Ute i den virkelige verden. Mennesker på alle trinn av samfunnets rangstige. Fra lille Sofie, tromsøborger nummer 70.000, til Signe Landmark som inviterte til kake og champagne på G i anledning sin 102-årsdag. Fra gatefolket til konger og presidenter.


Det har mang en gang slått meg hvor mange mennesker jeg har møtt i Tromsø som vier det meste av sin tid og sine ressurser til at andre mennesker skal få det litt bedre. Mennesker som har skjønt at det er mager trøst for en utenomstatistisk sliter å få vite at hun bor i det landet i verden der det statistisk sett er best å leve.


Det er helt umulig – og dønn urettferdig – å trekke frem noen fremfor andre. Jeg gjør det likevel. Jeg er viss på at det finnes tilgivelse for slikt.

LES OGSÅ: "Virkelig" en stor bragd


På mandag var jeg på uanmeldt besøk på kontoret til Virkelig. Jeg hadde bakt konsulent Hjorts sjokoladekake til en fyr som fortjente det. Han var ikke inne da jeg kom, men Alf Sigurd Krogseth og hans øvrige medarbeidere tok imot meg på aller beste måte. Tre kaffekopper senere kom redaktør Eirik Junge Eliassen med NRK på slep. Jeg fikk en klem og anledning til å sitte musestille og høre på redaktørens refleksjoner på fallrepet. Over bedriften, gatefolket og sitt virke. Av og til er man bare heldig som er på rett plass til rett tid.


Jeg fikk innblikk i en annerledes ledelsesfilosofi. En filosofi som av alle ting ga meg assosiasjoner til Google. Da jeg var på besøk i Googles hovedkvarter i San Francisco i 2013, fokuserte ledelsen på betydningen av å applaudere mennesker som hadde feilet. Hvorfor? Jo, ganske enkelt fordi innovasjon er som selve livet. Det handler om å prøve og feile. Og deretter å prøve og lykkes. Du lærer ikke å gå uten å gå på trynet. Du finner ikke opp 3D-printeren uten først å feile i alle tre dimensjoner. Du får ikke jobb i Google uten å være risikovillig.


Eirik liker CV-er med hull i. Fordi hullene sier mer enn teksten på hver side av hullet. «Du er en overlever», sier han til innehaveren av hullet. «Fy fan, så bra! Du klatret opp av hullet. Deg må jeg bare ha!». Prøv å finne en annen leder med samme filosofi. Og prøv å sette deg inn i hva tilbakemeldingen gjør for en selvfølelse med hull i.


Eirik liker å gi folk en sjanse. Absolutt alle. Til og med en konservativ ordfører. Og en byråd fra Frp. Han tenkte nok i dette tilfelle at det kom til å gå til helvete. Men, og det er et stort men; han har den meget sjeldne evne at han kan glede seg over å ha tatt feil. «Jeg tok feil. Fy fan, så bra!». Prøv å finne et annet menneske med samme filosofi blant alle oss «hva-var-det-jeg-sa-ere».


«Vi er ikke en mediebedrift sa redaktøren. Vi er et suppekjøkken. Vi deler ut mat og omsorg. Og kontakt. Kristian (Aagaard) driver en storstilt reparasjonsvirksomhet her på huset. iPader, PC-er, you name it. Kan det ikke repareres, får de ny. Brukt ny. Vi kan til og med finne på å dele ut en ren sprøyte».


Jeg sitter der og tenker. Jeg tenker på paradokset i at jeg tenker «så bra!». At jeg som jurist og politiker applauderer gratis utdeling av hjelpemidler til narkotikamisbruk. Hvorfor? Jo, ganske enkelt fordi Eirik og Virkelig-gjengen hans lever i den virkelige verden. En verden der alternativet til å bruke en ren sprøyte ikke er å la være å sette skuddet, men å sette det med en brukt sprøyte. De har nok brutal livskunnskap til å ta hver sin doktorgrad på ideologiske kart som ikke stemmer med terrenget.


«Jeg er sinnssykt dårlig på økonomistyring», sa Eirik. Og jeg tenker; det kan jeg faktisk leve med. Jeg lever godt med det, selv om det kan bety at Tromsø kommune må trå til med noen ekstra kroner på slutten av året. Alternativet kunne vært at han og hans medarbeidere tok sommerferie, og overlot gatefolket til seg selv i en periode der verken Tromsø kommune eller de andre gode hjelpeorganisasjonene har et tilbud. Gatefolket har aldri fri.


Jeg er utrolig glad for å ha lært deg å kjenne, Eirik. Og for at du aldri kommer til å pensjonere verken penn eller engasjement. For at Lene og Smiso, Ann Karina og Kirkens Bymisjon og alle vi andre kan nyte godt av ditt unike menneskesyn og hull i CV-en i mange år fremover!


Jeg nominerer deg med dette som selvskreven kandidat til Årets tromsøværing i en beinhard konkurranse med de mange andre i omsorgens elitedivisjon i Tromsøbyen vår!

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: