Foto: Jacky Naegelen / Reuters / NTB scanpix

Foto: Jacky Naegelen / Reuters / NTB scanpix

"Impotent sinne og motiverende hat"

Kommentaren

Dag Sørås skriver for iTromsø om sine tanker etter terroren i Paris.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

En uke har passert siden terrorangrepet i Paris, og vel vitende om hvor selvsentrert det høres ut, så har hendelsen lært meg mye om mine egne tankemønstre. Jeg var allerede klar over at verden kan være et kaotisk og horribelt sted, men jeg var ikke forberedt på hvor irrasjonell mitt eget sinne gjør meg.

De første dagene etter terroren i Paris gikk jeg systematisk gjennom tre av de fem klassiske sorgstadiene. Først kom naturligvis sinne, med en overveldende følelse av hat for gjerningspersonene og deres kyniske ondskap. Jeg ble også sint på alle de politiske opportunistene, som umiddelbart tok tragedien til inntekt for sine egne, ideologiske kampsaker. Dette gjaldt alt fra skyteglade amerikanere som gjorde et poeng av at Frankrike har strenge våpenlover, til innvandrermotstandere som fastslo at terroren var et resultat av åpne grenser.

På den andre enden hadde vi folk som benektet at angrepene hadde noe som helst med religion å gjøre, i en slags febrilsk hvitvasking av voldelig overtro. Og la oss ikke glemme de moralistiske keyboardaktivistene, som i selvgodhetens navn la ut om hvordan alle som ble mer opprørte over terroren i Paris enn selvmordsangrepet i Beirut, var lite annet enn dårlig fordekte rasister og imperialismefornektere.

Les også: Selvmordsbomber ved Stade de France identifisert

Hashtaggen #prayforparis irriterte meg også, i all sin intetsigende banalitet. Jeg avsto også fra å skifte profilbildet mitt på Facebook til franske farger, noe jeg avfeide som flokkmentalitetinspirert symbolikk. Hvorfor skal du vise alle at du bryr deg på sosiale medier, når du heller kan hate hjelpeløst i stillhet? Sinne kan gjøre deg særdeles selvsentrert, og i mitt hode var en fransk teppebombing av den Islamske Stat på dette stadiet en fullt forsvarlig respons. Det eneste lyspunktet dette døgnet var faktisk Kristian Valen, som i en mer eller mindre sammenhengende tirade på Facebook skrev at han vil organisere en geriljahær for å bekjempe IS. Herregud så gøy.

Denne tilstanden varte i cirka et døgn, før depresjonen slo inn. Her ble jeg fylt med en genuin følelse av at alt går til helvete, at det åpne Europa slik vi kjenner det snart vil være et fjernt minne, og at en eller annen form for paranoid nyfascisme vil ta over kontinentet.

Jeg var ved et par anledninger også selv innom både paranoide og småfascistiske tanker. Jeg følte dessuten et savn for en svunnen fortid, da jeg hadde preprogrammerte reaksjoner og argumenter klare for hendelser som dette. I tråd med mine ideologiske overbevisninger ville jeg mest sannsynlig lagt all skyld på fransk utenrikspolitikk, og samtidig tatt all handlingskraft, egeninteresse og ansvar bort fra de faktiske gjerningspersonene.

Det var slik jeg reagerte da London ble angrepet i 2005, og jeg nærmest instinktivt la all skyld på Tony Blair og Irak-krigen. Etter terroren i Paris var jeg mer forvirret. Jeg sto på dette stadiet forøvrig ikke lengre inne for taktikken med teppebombing av Syria, men jeg mente samtidig at målrettede droneangrep mot IS-soldater kunne forsvares moralsk. Det eneste lyspunktet var fortsatt tanken på en Kristian Valen-gerilja i Syria.

Les også: Bror til antatt hovedmann bak Paris-terror pågrepet

På dag tre nådde jeg stadiet aksept. Her begynte jeg sakte men sikkert å få litt perspektiv tilbake, ikke bare med tanke på nyhetsbildet, men også målt opp mot mitt eget, mentale reaksjonsmønster. Jeg vil ikke legge for mye vekt på tanker som ufrivillig oppsto i hodet mitt, men jeg er fortsatt litt sjokkert over hvor reaksjonær jeg ble av mitt eget sinne.

Ingen av oss er på vårt mest klartenkte når vi er følelsesladde, men jeg tror også at tanken på at det var noe personlig over akkurat denne terrorhandlingen spilte en viss rolle. Egon Holstad har kalt det å skyte på konsertgjengere «et angrep på noe av det aller fineste med å bo i et fritt samfunn», og jeg er helt enig. Dette var et klassisk eksempel på alt jeg elsker mot alt jeg hater, og jeg kan fortsatt ikke forestille meg et mer gjennomført motiverende fiendebilde en fundamentalistiske, religiøse fascister. Massakren på satiremagasinet Charlie Hebdo i januar var et angrep på humor og ytringsfrihet, og nå var det en rockekonsert som ble angrepet. Til tross for dette ble jeg overrasket over hvor blodtørstige mine primitive hevninstinkter faktisk var.

Helt fra den såkalte "krigen mot terror" ble lansert i 2001 har jeg vært med i flere demonstrasjoner mot angrepene på Afghanistan, Irak og Libya, men denne uken satt jeg altså og leflet med reaksjonære krigsfantasier. Fra en trygg utsiktspost i min egen sofa, vel å merke.

Les også: Zlatan får livvakter utenfor hjemmet etter Paris-terroren

At man ser ting klarere når man er kommet til stadiet med aksept er det ingen tvil om, men samtidig har både sinne og depresjon en funksjon. Begge deler er dypt menneskelige, og slike følelser kan også være motiverende hvis man bruker dem riktig. De hjalp meg i det minste å skrive dette. Det tragedien i Paris uansett har bekreftet, er at man bør unngå å ta avgjørelser når man er på sitt mest emosjonelle.

Dette gjelder også for hardt pressede statsledere, som har en tendens til å eskalere konflikter ytterligere med umiddelbare lovnader om «nådeløs hevn». Det kan lønne seg å tenke seg litt om. Kristian Valen slettet tross alt sin oppdatering på Facebook noen timer senere. Om jeg noen gang kan akseptere at det ikke blir noe av hans geriljahær gjenstår å se.

Utforsk tema:
Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: