Innen Tromsø kommunes grenser jobber 43% av alle sysselsatte i det offentlige. Dette er 10 prosentpoeng over landsgjennomsnittet, og blant de høyeste andelene offentlig sysselsatte i kommune-Norge. Fra 2006 til 2013 kom nesten 80% av all sysselsettingsvekst i regionen i offentlig sektor – noe som betyr at privat sektor relativt sett taper terreng. Dette burde alene vært et godt nok argument for å satse massivt på lokalregional næringsutvikling i privat sektor. I tillegg er det verdiskapingen og skatteinntektene fra privat sektor som finansierer den offentlige sektoren.
En kommune kan, hvis en vil, være en viktig bidragsyter til lokalregional næringsutvikling. Da må imidlertid kommunen ha en proaktiv innkjøpspraksis – der de har en aktiv dialog med næringslivet, før de legger ut sine anbud. Bedre, og mer behovstilpassede produkter og tjenester, er ofte resultatet av en slik tilnærming.
Les også: Skoleunderskuddet større enn fryktet
De siste ukene har vi imidlertid vært vitne til en reversering av kommunal anbudspraksis i Tromsø – der tendensen er en re-kommunalisering av tjenester som vanskelig kan defineres som kommunal kjernevirksomhet. Samtidig er det en erkjennelse at kommunen må spare penger eller øke inntektene, og helst begge deler. Den økte eiendomsskatten er et ensidig svar på dette. Eiendomsskatten rammer tilfeldig og har en begrenset omfordelingseffekt. Den tar ikke hensyn til gjeld, inntekt eller betalingsevne, og gjør folk sårbare for økonomiske nedturer. Dette gjør eiendomsskatten ekstra utfordrende for de som allerede har en stram økonomi. Økt beskatning rammer også næringslivet, og innebærer at det skapes færre arbeidsplasser. Den negative spiralen ruller, mens offentlig sektor blåses ytterligere opp.
Les også: "Den nødvendige eiendomsskatten"
I jakten på å balansere inntekter og utgifter vil vi oppfordre politikerne til å ta en ny runde på hva som er kommunens kjerneoppgaver. Herunder hvilke lov- og selvpålagte oppgaver som kommunen best løser på vegne av fellesskapet, men også hvilke deler av vare- og tjenesteproduksjonen som løses mest mulig kost- og tidseffektivt av andre aktører. Innen den kommunale helse- og omsorgssektoren ser vi for eksempel store overskridelser, og man bør kunne stille seg spørsmålet om private foretak kan gjøre noen av disse jobbene bedre. Det samme gjelder innen renhold, renovasjon og vedlikehold – for å nevne noen sektorer.
Politikerne bør også ta en grundig vurdering av formålet med sine eierskap i ulike selskaper. Spesielt i de tilfeller der en har etablert eller investert i et selskap, kun med avkastningsformål. Litt for ofte stilles det spørsmål med forfordelinger og konkurransevridning, når kommuner, fylkeskommuner eller statlige etater legger ut anbud innen sektorer der de selv sitter på eierskap i selskaper.
Les også: Byrådet vil legge ned Alfheim svømmehall
Vår oppfordring er derfor: Ikke kapp av den hånden som gir dere mat! En ytterligere årelating av privat sektor vil medføre adskillig større utfordringer når de kommende års budsjetter skal salderes – enn hva som er tilfelle dersom det legges til rette for næringsutvikling, verdiskaping, private investeringer og private arbeidsplasser.