Milan Kundera beskriver i en roman fra 1967 hvordan en spøk blir tatt opp i verste mening, forvrengt og blåst totalt ut av proporsjonene i datidens kommunistiske Tsjekkia, med katastrofale følger for avsenderen. Man skulle tro holdningene til humor hadde endret seg mye siden den tid, men når man ser hysteriet rundt spøkefulle kommentarer på sosiale medier i 2015, kan man saktens begynne å lure. Denne uka har man fått et nytt kapittel i krenkedebatt, etter at samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen tillot seg noen tørrvittige kommentarer på Facebook. Hvis reaksjonene skulle skape presedens, blir det dørgende trist å følge politikk i årene som kommer. Skal absolutt ingenting være tillatt fra en politiker fremover?

La oss for dramaturgiens skyld begynne med responsen: «Det er helt vilt hvilke statusmeldinger du legger ut her. Forstår du ikke at det følger et ansvar når du sitter i regjering? Frp kan ikke distansere seg om det viser seg at noen av tilhengerne deres her setter fyr på asylmottak. Skamme seg», står det i en kommentar.

Også fra faglig hold får Solvik-Olsen på pukkelen: «Useriøst, fremprovoserende og bygger opp mer misforståelser og polarisering», sier Gunn Enli, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo om dem. Statsviter og sosiale medier-ekspert, Svein Thore Marthinsen, gir henne støtte: «Det kan ha en god klangbunn hos kjernevelgeren, mens andre ser på det som platt humor. Det er litt uheldig for en statsråd, og ikke den mest treffende formuleringen han har kommet på».

Man skulle tro Solvik-Olsen hadde lirt av seg usmakelig sparking mot en navngitt person som bodde på gata eller lytehumor av verste sort, men langt der ifra. De to utspillene det er reagert på, er altså følgende: «Nå går strømmen riktig vei, eller hur?», som en kommentar til at asylsøkere blir returnert til Russland over Storskog. Og «Norge har fått brev fra Italia. Juleposten er i rute», til nyhetssaken om at Norge har mottatt en formell utleveringsbegjæring fra Italia på mulla Krekar.

Er det virkelig dette det skapes mediestorm av? Hvor ligger egentlig skandalen i å poste slikt? Krekar-kommentaren hadde da passert glatt på «Nytt på nytt». Skal vi stille strengere krav til noens private Facebook-konto enn til Norges mest sette TV-program? Og bør da kravet også gjelde deg og meg?

For to år siden var det en annen samferdselsminister, Marit Arnstad, som var litt «for» morsom, og selv uten å krenke en sjel, skapte en voldsom mediestorm med den enkle Twitter-kommentaren: «Når jeg ser utover åkern, sola skinner og det er helt stille, ja, da tenker jeg; fuck Oslo». Det var ikke måte på hvor uansvarlig denne gjorde henne. Et slikt språk ville da være en uheldig påvirkning for både barna, pensjonistene, de handikappede og etniske minoriteter. Og stakkars Oslo, da, som plutselig skalv i buksene med tanke på at ingen veier kom til å bli bygd der. Arnstad måtte ut og offentlig avkrefte at hun hatet byen, og understreke at hun hadde «tilbrakt 20 gode år i Oslo».

Professor Gunn Enli mener at man bør avstå fra humorbruk når det gjelder de store politiske spørsmålene: «Det virker relativt useriøst hvis man spør seg hva som er politikernes rolle i samfunnet. Her brukes humor som virkemiddel i kjempestore politiske spørsmål som trengs å diskuteres på et grundigere nivå».

Jeg kunne ikke vært mer uenig. Selvsagt skal politiske spørsmål diskuteres på et grundig nivå, men det behøver ikke samtidig å bety at humor er forbudt i politikken. Hvilke politikere er det egentlig vi vil ha? Fra historien er det alltid dem med gode, tørrvittige kommentarer man trekker fram. Hva hadde Winston Churchill, Hanna Kvanmo, Einar Førde, Jan P. Syse, Kåre Willoch, Barack Obama og Boris Johnson hatt å spille på hvis alle utsagnene deres hadde måtte gå gjennom First House-trakta først? Ingenting!

Nå må vi slutte med dette krenkingstullet. Her leter man med lys og lykter etter grunner til å bli støtt. Når det gjelder folks evne til å føle at tær blir tråkket på, får de verdens største føtter med en gang det er en politiker involvert. Slutt å kneble politikerne, vær sjeleglad for at i alle fall noen av dem har humoristisk sans! Og slutt med å kneble alle andre som måtte prøve seg på en vits. Hvis journalister ble fratatt muligheten for å bruke humor til å gjøre poenger, ville journalistikken bevege seg farlig nær noe Kim Jong-un hadde gått god for. Og da mener jeg rett og slett at man ikke skjøter sin oppgave.

Jeg håper Arnstad, Solvik-Olsen og alle andre politikere fortsetter å vitse, og ber om at de heller ikke må blir såre hvis vi i pressen skulle slenge en vittighet på deres bekostning.

Kringkastingsrådet klagde for kort tid siden på at det var for lite høyrevridd humor her i landet – da må vi i alle fall ikke forsøke å forby det når det omsider kommer.