I media har det florert med tanker som omhandler flyktningkrisen som har utspilt seg innenfor våre egne grenser. Utallige meninger og ordspill har nådd det offentlige rom. Noen er velbegrunnet og inneholder gode argumenter, mens andre gjør meg usikker på hvorvidt begrensning av ytringsfriheten burde eksistere. En ting jeg har sett meg mett på er uttalelser hvor alle nordmenn blir skåret over én og samme kam. Ofte sitter jeg igjen med en følelse av at enten så blir alle nordmenn fremstilt som barmhjertige og klare for å ta imot flyktningene med åpne armer, eller så er vi kalde, kyniske og ønsker å stenge grensene våre. Det positive i alt dette, som blir altfor lite påpekt, er de menneskene i Norge som befinner seg et sted i midten av disse to ekstreme posisjonene. Jeg tror det er viktig at fokuset ligger nettopp der.
Med andre ord, debatten burde ikke omhandle hvorvidt vi skal stenge grensene våre eller åpne de helt. Det burde være rom for å kunne se flyktninger som likestilte mennesker, men samtidig ta forbehold og være realistisk i forhold til våre evner/muligheter til å dekke deres grunnleggende menneskelige behov. Viktigheten med integrering bør stå i fokus. Vi må tørre å åpne hjertene våre, men samtidig ikke stenge av den rasjonelle delen av hjernen vår. Det burde ikke behøve å være en «enten eller»-tilnærming i denne debatten, da vi likeså godt kan oppnå begge deler.
Det er vanskelig å unngå og lese alt skriveriet som forekommer i kommentarfeltene til de største nettavisene i landet. Gjentatte ganger har jeg tatt meg selv i å bli direkte fascinert av det visse mennesker tar mot til seg å skrive nettopp der. Mennesker som benytter seg av ytringsfriheten i form av forkastelige ordspill om andre mennesker, deriblant flyktningene. Mitt indre dilemma er at jeg har en viss forståelse for disse ordspillene. Det er ikke alle som vil være enig med meg, men jeg tror disse kommentarene i stor grad skyldes redsel og uvitenhet. Det gjør det enklere å møte disse menneskene med forståelse fremfor sinne. Vi nordmenn, i trygge lille Norge, vi har det jo så uendelig godt. Derfor blir enhver forandring risikabel og redsel for dette er helt normalt. Vi mennesker har et behov for å opprette en stabil og organisert verden, og med en gang noe eller noen truer en slik tilværelse, kjemper vi imot. Det er en normal menneskelig respons og det synes jeg er viktig å påpeke.
Motreaksjoner på forkastelige ordspill er også en gjenganger i kommentarfeltene. De oppnår ofte motreaksjoner bestående av sinne, lattergjøring og aggresjon. Til tross for gode intensjoner, er det sjeldent en effektiv og godt gjennomtenkt strategi å angripe en annen persons meninger og/eller ytringer. Mennesker besitter ofte en forsvarsmekanisme som kjemper for å bevare stoltheten. Når denne stoltheten trues i form av angripende og aggressive kommentarer, fører det ofte til en motsatt effekt som forsterker de opprinnelige holdningene.
Jeg blir litt oppgitt over hvor denne debatten er på vei. Oppgitt av å lese de forkastelige kommentarene som i stor grad blir slengt i begge retninger. Vi er alle mennesker og vi har alle følelser, meninger og tanker. Det er viktig at vi respekter hverandre, for uten respekt kommer vi ikke langt. Avisene tar i stor grad for seg synspunkter i retning en av de to ekstreme sidene, og i mindre grad hører vi om mennesker som viser forståelse for begge parter. Livet er som oftest ikke kun svart eller hvitt, og det er ofte ikke meningene våre heller.