2016 er et år uten valg. Uten masse løfter. Litt færre festtaler. Litt mer hverdag. Da tenker jeg vi kan vi kan bruke det til noe fornuftig, noe som er kjemisk rensket for valgflesk, partipolitiske sperrer og fastlåste prinsipper.

I 2016 kan vi begynne på det livsnødvendige prosjektet med å redde flere i dette landet fra å dø av det vi i Norge har valgt å gi det stigmatiske navnet selvmord. Nå må vi ta tak her. Jeg orker ikke enda flere år med de samme, dystre tallene.

I romjula satt jeg og leste et intervju en kollega hadde gjort med Marie Fangel. Det var sterk og vond lesning. Den kjente politikeren fortalte om jula for 10 år siden, da hele familien hennes fikk livene sine filleristet og preget for all ettertid.

Sønnen hennes Jo (31) hadde levert et avskjedsbrev, og det ble det siste de hørte fra ham. Marie Fangels historie er hjerteskjærende, og den er dypt personlig. Likevel er den dessverre ikke særlig unik, i hvert fall ikke når det kommer til familier som mister sine egne som dør for eget grep, som det het før i tiden.

Det er mange slike historier rundt om i landet. Jeg har skrevet om det en rekke ganger, og jeg kommer til å fortsette med det, for dette er noe det må snakkes og skrives om helt til de grusomt høye tallene begynner å gå ned. For det må de.

Vi har ikke råd eller lov til å la dette skje i samme omfang som det nå lenge har gjort. Det er nok selvbestemt død nå. Nok politisk pjatt. Nok festtaler.

Les også: De virkelige heltene!

For mens det i fagmiljø og politiske kretser snakkes tåkete om «rus og psykiatri» dør det folk rett foran oss.

De dør hver dag. Og de dør i hopetall. De som dør er fra alle samfunnslag. De har høy utdanning. De har ingen utdannelse. De er rike. De er fattige. De har rusproblemer.

De er helt rusfrie. De har vært innom det psykiske helsevesenet. De har aldri vært der. De er fra de alle yrkesgrupper. Og de dør. Og de dør. Og de dør.

Jeg har mistet oversikten over hvor mange år på rad, men ved inngangen til et nytt år er Norge fortsatt det landet FN nok en gang har kåret til å være verdens beste land å bo i.

Og i dette aller beste land av dem alle på hele jordkloden er det dokumentert at minst 500 mennesker – hvert år – finner tilværelsen sin så uutholdelig at de tar sitt eget liv.

I tillegg behandler helsetjenesten hvert år mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk. Det er all grunn til å tro at mørketallene er betydelige.

Menn tar livene sine tre ganger så ofte som kvinner, men antall selvmordsforsøk blant kvinner er høyere enn hos menn. At kvinner har lettere for å innrømme problemer og oppsøke hjelp oppgis som en mulig årsak til at antall døde er ujevnt fordelt mellom kjønn.

Les også: Kun humørløse politikere, takk!

Siden jeg ble født i 1971 har godt over 20 000 mennesker tatt livene sine i Norge. Flere hundre tusen har prøvd. Millioner pårørende har blitt rammet på hver sine vis. Hver og én av dem med hver sin unike og individuelle historie.

Enkeltskjebner fra millioner som har ventet forgjeves på sine kjære som aldri kom hjem, som de aldri fikk feire mer jul med, dra på ferie med, ha selskap fra eller feste med. Alle de trivielle dagene med hverdagsproblemer; de deilige, normale hverdagene vi fort glemmer av hvor forbanna glade vi er i å tilbringe med våre venner, kjærester, ektefeller, søsken, slektninger, kolleger eller foreldre.

Det ubegripelige er at det ikke blir gjort noe, noe som hjelper. Det verste året med trafikkdød i Norge var i 1970. Da mistet 560 mennesker livene sine på norske veier. Siden den gang har vi fått bedre biler, økt bruk av bilbelte og sikrere biler.

Likevel var det i 1970 godt under en million biler i Norge. I dag er det over 2,5 millioner personbiler her til lands. Tallene for drepte i trafikken for 2015 var rekordlave, med «bare» 125 personer.

Holdningskampanjer, sikring av veier, bredere veier, flere midtskillere på kritiske ulykkestrekninger, bedre skilting osv. Nedgangen er nemlig også et resultat av iherdig, langsiktig, tverrpolitisk jobbing basert på ren vilje og press på myndighetene for å gjøre noe.

Jeg vet ikke hva som må gjøres med situasjonen rundt selvmord i Norge, og det er ingen som sitter på noen enkle svar her, noe som selvsagt er deprimerende i seg selv. Det er neppe ett tiltak eller ett område det må settes inn ressurser på heller.

Og kanskje er det derfor det ikke gjøres mer, at det er et samfunnsproblem som krever for mye samarbeid over faggrenser, departementer og andre formelle og uformelle barrierer.

Men det må snakkes om, skrives om, debatteres.

Og akkurat som myndighetene i mange år har sendt rundt fagfolk i skoleverket til å snakke om alt fra farer ved røyking og rusmidler, seksuelle overgrep og trafikkdød må selvmord bli noe det pirkes mer i og snakkes om.

De som sliter og vurderer å ta sitt egne liv må få vite at det er hjelp å få. Og de må få vite at systemet hører på og tror dem, og at det ikke er mange måneders ventetid på å få denne hjelpen.

Vi kan neppe redde alle. Men vi kan definitivt gjøre noe med de altfor, altfor høye tallene som i dag rammer så altfor mange. Såpass offensiv og ambisiøs synes jeg vi kan tillate oss å være.