Det har alltid vært en motstand mot å se omgivelser med barns øyne. Trolig er det fordi vi voksne ønsker å få bekreftet vår egen glade barndom. Vi ønsker rett og slett ikke at barn skal ha det vanskelig. Det bryter med noe dypt menneskelig i oss. Det smeller rett inn i omsorgs- og beskytterinstinktet til en voksen. Voksne beskytter ofte seg selv eller andre voksne ved ikke å spørre barn. Derfor lytter vi ikke skikkelig og kan lett misforstå eller trekke feile slutninger ut av barns fortellinger. Som hovedregel kan vi si at vi skal snakke med barn om vanskelige ting på samme måten som vi snakker om livets gode ting.

Denne lille innføringen i å snakke med barn må ikke forveksles med det vi kaller «avdekkingssamtaler» eller tilrettelagte avhør. Det må gjøres av fagfolk. Derimot kan du endre et utsatt barns liv, med enkle grep i en samtale.

Nå er ikke dette en oppfordring til å etterforske, men en veiviser inn i en god dialog med et barn. Det er vanskelig å vite når man skal slutte å spørre eller avrunde en vanskelig samtale, men når barnet begynner å fortelle om noe som er straffbart, skal andre instanser ta over. Enn så lenge, skriv alltid ned det barnet sier, disse notatene kan være til stor hjelp i en eventuell etterforskning.

Barnet er ekspert på seg selv

Heldigvis blir barn i større grad tatt på alvor i dag, og vi lytter oftere til hva barnet sier i for eksempel rettsaker og samværssaker. Vi lytter på en annen måte til barnets egen opplevelse av en situasjon. Før var det mer vi voksne som tolket barnets opplevelser og hvilken betydning en hendelse hadde for barnet selv. Ingen vet bedre enn barnet selv om dets eget indre liv. Hva barnet tenker, føler, har opplevd og ønsker. Stiller vi spørsmålene feil, risikerer vi å manipulere barnet til å huske opplevelser eller hendelser feilaktig. Derfor må vi voksne som snakker med barn, snakke og lytte på barnets premisser, og vi må være nøye med at barnet i samtalen ikke blir offer for vår forutinntatthet i form av ledende spørsmål. Jeg kommer tilbake til det.

Gode og vonde hemmeligheter

På SMISO (Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep) tenker vi at alle voksne har ansvar for alle barn. Det vil si at vi har et ansvar for å «legge oss borti» barns liv og helse, uansett om du har en biologisk forbindelse med barnet eller ikke. Perifere omsorgspersoner i barnets liv er også rustet til å avdekke vanskeligheter, på lik linje med lærere, trenere, barnehagepersonell og naboer. Det er ikke noen sjanse for at barnet skal bli skadet eller traumatisert om du er nysgjerrig og stiller gode spørsmål om barnets hverdag. For all del, barnet skal få lov til å ha hemmeligheter, men det finnes gode hemmeligheter og vonde hemmeligheter. Når vi snakker om fordelen med perifere omsorgspersoner, er det fordi at de aller fleste barn som opplever overgrep og mishandling, som oftest utsettes av de aller nærmeste: mor, far, søsken eller andre tillitspersoner.

De voksne intensjonene

Barnehagen, skolen eller under lek er fine arenaer å snakke med barn på. En samtale kan flyte bedre om vi leker samtidig. For å snakke er det åpenbart at barnet må kjenne trygghet. Barnet må ofte kjenne den voksnes intensjoner for å kunne bidra til resultat. Man krysseksaminerer ikke et barn, og samtalen må være en tydelig dialog hvor man er nysgjerrig på barnets sammenhenger. Her er det like mange oppfatninger som det finnes fagfolk, men jeg har erfart at om jeg setter i gang en rolig aktivitet eller lek, åpner det seg et rom for samtale. Du trenger ikke annonsere for barnet at nå skal vi «snakke sammen», men la samtalen gli naturlig inn i aktiviteten. Å tegne er fint. Klippe og lime noe. Sitte sammen.

Tematikk, ikke oppfatninger

Som voksen har du da ansvaret for å lede barnet mot bestemte temaer, ikke lede barnet i retning av bestemte oppfatninger av situasjonen. Det vi kaller ikke-ledende eller åpne spørsmål, er spørsmål som man i hovedsak ikke kan svare «ja» eller «nei» på. Svaret må være deskriptivt eller beskrivende om du vil. Barn tenker ofte konkret, og forskjellen på barn og voksne er enkelt sagt at barn ikke kan forholde seg til flere aspekter i en situasjon på samme tid. Altså husker barn godt enkeltdelene av en situasjon, men har noe mer problemer med å se helheten. Så er det slik at når vi lytter til barn må vi ha med oss en indre tidslinje slik at vi kan plassere delene av samtalen inn etter hvert. Det kan være utfordrende. Fordi barn ofte ikke husker kronologisk. Ting kommer ikke nødvendigvis ikke ut i riktig rekkefølge.

Samtale over tid

Så er det viktig å tenke at vi må ha god tid. Går vi inn i en samtale med barn som har som formål å skaffe troverdig informasjon på kort sikt, setter vi ofte barnet under press. Da skaper vi en situasjon der barnet kan føle at det ikke innfrir den voksnes forventninger til samtalen, og vil dermed møte oss med lukkethet og frustrasjon. Da respekterer vi ikke barnets rett til å bli ivaretatt og forstått. Hvis barnets historie kommer helt av seg selv, uten korrigeringer av fakta og spørsmål fra den voksne, er sjansen minimal for at vi påvirker historien. Men slik er det kanskje ikke i virkeligheten. Barnet ønsker å bli forstått uten å måtte legge frem alle detaljene, derfor forteller kanskje barn bare litt av opplevelsen eller følelsene, og vi voksne må spørre godt for å få vite litt mer.

Åpne og ikke-ledende spørsmål

Åpne spørsmål har til hensikt å lede barn inn i en spontan fortelling. Et positivt initiativ fra den voksne. Om barnet skulle si: «Vi var helt alene i huset da han kom inn», vil vi som voksne intuitivt søke konkrete detaljer. Da kan vi gå i en felle med spørsmål som: «Hvem kom inn?» «Hvilket hus?» «Hva var klokka da?» Disse spørsmålene lukker samtalen. Om du da heller sier: «Fortell meg så godt du kan hva som skjedde da?», har du åpna spørsmålet. En annen åpning kan være: «Hvordan var det for deg?»

Ofte går vi i «hvorfor-fella» (Eget uttrykk). Spørreordet «hvorfor» er vanskelig fordi det er upresist og kan presse barnet opp i et hjørne. Eksempelvis: «Hvorfor gjorde du det?». Ikke bra. Prøv heller: «Hva gjorde du hjemme den dagen?» eller «Er det lenge siden det skjedde?»

I samtalen kan det også være lurt å minne barnet på hva det selv har sagt på en positiv måte: «I sted fortalte du meg at det gjorde vondt?» «Husker du at du fortalte meg om bilturen med bestefar? Hvordan var den bilturen?» Dette kaller vi nøkkelspørsmål. Av og til er det lurt å spørre noen valg-spørsmål: «Var det ute eller inne?» «Var det om dagen eller om natten?»

Å lytte seg inn i barnets verden

Å lytte til barnets egne språklige begreper kan være utfordrende. Det er viktig å ikke rette på disse. Det er viktig særlig når det kommer til tabuer eller seksualitet. Et barn forstår ikke begrepet «penis», men kan lage sine egne betraktninger. Vi har hørt «stikke-sak» eller «slange», «hull» eller «bæsj-utgang». Barn vil assosiere ting kun med utgangspunkt i egne referanser. Derfor kan «sæd» gjerne bli «melk» eller «håndsåpe».

Å lytte aktivt

I sin enkleste form handler aktiv lytting om å bekrefte barnet tydelig når det snakker. Det kan vi gjøre non-verbalt med nikk og smil, eller med ord og lyder: «Ja», «Sånn var det for deg» og «Det forstår jeg». Altså det vi kaller et aksepterende språk. Det motsatte, et ikke-aksepterende språk ville gi uttrykk i den voksnes skeptiske ansiktsuttrykk eller i formuleringer som «Er du helt sikker på at det er sant?» Det er veldig viktig å ikke avspore barnet ved å skifte tema, men la barnet holde tråden i samtalen. Så må vi være forsiktige med alle belønningsformer. Vi må ikke kjøpslå med barnet. «Hvis du bare forteller litt til, så skal jeg ikke spørre mere», eller «Forteller du mer om hytteturen, skal du få en brus». Husk også at barn liker å være flinke, og må få høre at de er det når de forteller. Ofte er det fint – om det er sant – at du forteller barnet at «Det er fint at du forteller, fordi jeg har hørt at det er flere barn som har opplevd det samme». Det kan minke ensomhetsfølelse hos barnet.

Like enkelt som vanskelig

Du skjønner, det er like enkelt som det er vanskelig. Det du har lest om her må også øves. En måte å tenke på i møte med barn. Ikke bare om vanskelige ting, men også om de gode tingene i livet. Barn lyver ikke, fordreier ikke, overdriver ikke og tar ikke ting ut av løse luften. De er omtrent like lite eller like mye sannferdig som oss voksne.

Stiller vi gode spørsmål legger vi til rette for at barn skal kjenne seg trygge på oss voksne i samtale. Slik kan vi avdekke hvordan barn egentlig har det, hva de har opplevd og hva som rører seg i dem. På godt og vondt. Vi har ansvar når vi snakker med barn. Vi må gi videre til riktig instans det barn forteller, om ikke risikerer vi at barnets hemmelighet også blir den voksnes. Det finnes ikke en jobb som er viktigere og gir mer glede enn når vi har hjulpet et barn.

Lykke til.

Kilder: Kollegasamtaler ved SMISO Troms, og boka «Det er noe med den ungen» av C.J. Claussen.

Les flere debattinnlegg her.