(Ida Norheim Hagtun er fra Bleik på Andøya. Hun har tilbragt 14 år utenlands og bor nå i USA, hvor hun jobber med internasjonal utvikling og humanitære spørsmål.)
Naiv – en person eller handling som viser manglende erfaring, visdom eller dømmekraft (Oxford-ordboken).I Norge blir forsvarere av en human innvandringspolitikk – eller enklere, en innvandringspolitikk som ikke er juridisk kontroversiell – ofte kalt «naive».
Oxford-ordboken definerer «naiv» som «en person eller handling som viser mangel på erfaring, visdom, eller dømmekraft». Så for ordens skyld, la oss definere «naiv» for Norge anno 2016.
Naiv er å distansere seg fra den økende takten av dødsfall i Middelhavet i årevis, og overse nabolands anmodninger om ansvarsdeling, for så å erklære sitt lands asylsystem «overveldet» i en «krise» som var like forutsigbar som den er menneskeskapt.
Naiv er å ignorere Norges historie som folkerettens forsvarer – med den sikkerheten og posisjonen vår pådriverrolle har gitt oss – ved å gjøre Russland-deportasjonene om til en smal (og kontroversiell) juridisk debatt, i stedet for å vurdere de etiske og internasjonale implikasjonene.
Naiv er å ikke gå hardt og kategorisk ut mot ekstremistisk retorikk i egne parti og på egne Facebook-sider, til tross for at den største trusselen mot rikets sikkerhet i nyere tid har vært sinte, hvite, høyreekstreme menn.
Naiv er å outsource medmenneskeligheten til Syrias naboland, og late som at effektiv flyktninge- og asylpolitikk kan oppnås utelukkende ved å støtte de overveldede nærområdene, i stedet for å tilby beskyttelse i Norge. Naiv er å late som at grepene handler utelukkende om kostnad per hode, og dermed er gjensidig ekskluderende. Det er å fornærme folks intelligens ved å dysse ned en ekstraordinær humanitær situasjon som fordrer at vi må gjøre begge deler.
Naiv er å ikke se at de langvarige virkningene av hardhendte deportasjoner, og indirekte medvirkning til verdens farligste fluktreiser er mer usikkerhet og mer ekstremisme. Å forvise folk til juridisk, økonomisk og sosialt limbo i stadig mer overbefolkede leire eller land uten fungerende asylinstitutt, er en oppskrift på katastrofe.
Naiv er å gjøre familiegjenforening vanskeligere, til tross for at nettopp en samlet familie er en av de viktigste suksessfaktorene for god integrering. Områder med single, arbeidsledige menn har høyere kriminalitet enn områder med gjenforente familier og folk som kan legge planer for framtiden. Naiv er å gjøre egne fordommer til selvoppfyllende profeti.
Naiv er å ikke anerkjenne at det er vår politikk, og vårt manglende tilbud av den lovlige, regulerte ruten vi tidligere har tilbudt tusentalls mennesker på flukt, som har kriminalisert individer loven skal gi mulighet til beskyttelse, og som har sørget for at barn kveles inne i lastebiler og skylles druknede opp på europeiske strender.
Naiv er å behandle prinsippene i flyktninge- og menneskerettighetskonvensjonene som ubeleilige og utdaterte ambisjoner, fremfor å fremme og styrke rettighetene forhandlet frem etter andre verdenskrig. I et Europa som skortet på tillit, men som på dette punktet tenkte langs lengre linjer enn dagens ledere.
Naiv er å ikke anerkjenne at selv om migrasjon og integrasjon er kompliserte spørsmål, og gjør oss nødt til å forsvare det liberale fundamentet vi står på mer enn noensinne, er ikke det et argument for overdrevet restriktive grenser i en globaliserende verden vi ellers nyter godt av.
Naiv er å håndtere verdens største flyktningekrise noensinne på en så trangsynt, kortsiktig måte at Norge ender på feil side av historien i et Europa som skandaløst nok hverken klarte å samle seg om en definisjon av utfordring eller løsning. Et Europa som lot Sverige og Tyskland stå alene i sitt prosjekt om å leve opp til det regionen vår skal stå for - spesielt når det blir vanskelig. Et Europa i kollektiv amnesi over sin egen flyktningehistorie, og i kollektiv apati over den pragmatiske, kreative måten vi kunne håndtert og distribuert en flyktningestrøm på under 0.2 prosent av vår totale befolkning på.
Naiv er å late som om vi ikke vet at innvandring kan ha svært positiv virkning på vår økonomi, fordi innvandrere generelt er risikovillige og hardt arbeidende. Vi har bevist at mangfold driver kreativitet og innovasjon – dermed er det opp til vår politiske vilje og fleksibilitet om vi lar folk jobbe, bidra, skape. Om Norge utelukkende skal anse innvandrere som byrder i flyktningregnskap, kan vi takke oss selv for vårt snevre syn på human kapital. Det er ikke tilfeldig at 40 prosent av amerikanske selskaper – fra Procter & Gamble til eBay og Google – ble startet av første- eller andregenerasjons innvandrere.
Naiv er å være for å ta inn høyt kvalifiserte innvandrere, men mot lavt kvalifiserte innvandrere, og late som at flyktninger alltid er sistnevnte. Som om ikke den første kategorien skaper flere jobber for den andre, som om ikke økonomien vår har behov for begge deler, som om vi ikke har mulighet til å styrke folks kvalifikasjoner, som om vi har rett til å vurdere et individs potensielle bidrag til samfunnet over tid.
Innen 2030 vil Europa ha 27.9 millioner flere pensjonister, og 28.9 millioner færre folk i arbeidsdyktig alder. For å opprettholde våre pensjons- og velferdsordninger i et raskt aldrende Norge og Europa, bør vi nettopp ta mot flere folk av typen som er villig til å satse alt på et bedre liv.
Derfor er det retorisk og intellektuell latskap å betegne forkjempere for humanisme, liberalisme og pragmatisme som naive. Den egentlige norske naivismen tar nå form som politisk panikk. Mot et bakteppe hvor vi har etiske og juridiske forpliktelser, men også et økonomisk rasjonale, er det tragisk å se en norsk politikk hvor hverken hjertet eller hodet er på riktig sted.
