Papirutgavene blør mest, og journalistene som skal være en modig stemme i samfunnsdebatten blir i høy grad oversett i sumpen av reklame og utvekster som følger av dette. Nå sist ble avisen VG dømt i Pressens Faglige Utvalg for å blande annonsering inn i det journalistiske arbeidet, såkalt Content Marketing. Tidligere har vi sett at en blander nyhetsdekning med underholdning, såkalt «Infotainment».

Allerede drukner vi i annonser. Aldri har vi sett flere helsider og feite annonseinnlegg i våre aviser om alt fra mat til klær og duppeditter. Likevel går inntektene ned, ifølge alle undersøkelser. Annonser blir billigere fordi avisene snart gjør hva som helst for å tekkes annonsørene.

Forholdet mellom pressen og dens annonsører minner sterkt om dophandel. Det sies at det geniale med heroin er at når kjøperen først er blitt introdusert for stoffet, trenger ikke selgeren anstrenge seg mer. Da kommer nemlig kjøperen krypende etter mer. Ligner dette litt på forholdet mellom avisene og annonsøren?

Det nifse med denne utviklingen er at journalisten er blitt en svingprodusent for å holde avisøkonomien med svarte tall (overskudd). Færre annonseinntekter betyr kort og godt færre journalister. Slik hangler papiravisene seg fremover mens de for hver uke som går blir mindre relevante for oss lesere utenom reklamen som finansierer trykksverta.

Det er en desperasjon over dette som leder til utvekstene nevnt ovenfor, og det er god grunn til å frykte at denne ville jakten på annonsepenger vil føre til papiravisens død som et høyverdig journalistisk produkt. Da trenger en ikke lenger spørre seg hvilken avis som blir den første til å legge ned, men heller hvem som blir den siste.

Som aviskjøpere (jeg har fire stk.) blir det til sist et spørsmål om vi orker å delta i denne papirinnsamlingen etter først å ha kjøpt søppelet vårt i dyre dommer.

Blir dette resultatet, er det annonsørene og deres reklame som rent faktisk bestemmer hva avisene skal gjøre og ikke gjøre.

Det er ennå litt tidlig, og kanskje for drøyt, å si at avisene styres av annonsørene når det gjelder meninger. Likevel kan man godt tro at dette er problemstillinger som dukker opp i redaksjonene når en står overfor konkrete tilfeller. Er det nå så klokt å stille altfor kritiske spørsmål om Coop eller Rema 1000 når en ser at annonsene deres skaffer brød på bordet for aviseierne og deres ansatte i redaksjonene?

Hva blir fremtiden til papiravisen? Om en går til USA og ser hva som skjer der, vil en finne at det store flertallet av lokalaviser, og noen nasjonale, er blitt til rent innpakningspapir for massive mengder reklame. I USA er det kuponger man samler på. Derfor klippes avisen i småbiter for å samle små firkanter som gir rabatter på varer. Aviser er tilsvarende billig. I nabolagene er det bortimot umulig å finne en uklippet avis. En skal da også lete lenge for å finne journalisters arbeid i disse publikasjonene. Er det usannsynlig at denne utviklingen også vil komme hit?

Kanskje er det dette som er papiravisens siste hvilested før avskogingen av landet stopper det hele? (papir lages av trevirke).

Enda mer alvorlig er det, fortsatt ifølge VG, at også nettinntektene går ned. Betyr dette at annonsørene har fått et altfor sterkt fotfeste også her?

Dette er noe eierne av media må sette på dagsorden. Om den samme utviklingen skal treffe nettutgavene, vil vi gå triste tider i møte.

Vi kunne selvsagt gi en smule blaffen i dette og la pressen seile sin egen sjø. Men hva slags samfunn vil vi da sitte igjen med? Trenger vi ikke stemmer vi ikke kan kontrollere? Det er slikt vi som kunder må spørre oss om.

Det er mulig at den utviklingen som beskrives her er i overkant pessimistisk. Da skal man heller ta det som en advarsel.

Jeg er også fullt innforstått med at journalister ligger langt nede på skalaen av dem man fester tiltro til. Yrket sleper langs bunnen i troverdighetsmålinger sammen med politikere. Mye dritt er spredd med rette og urette, og mye harme har blitt dagspressen til del fra de fleste.

Det er likevel ingenting i forhold til hva eierne driver med. Da snakker en heller om verdens eldste yrke hvor en stiller sine beste deler tilgjengelig for den som betaler best. Kanskje som en dyd av nødvendighet?