De fleste er enige i at dette ikke er bra. Og da er det uhorvelig slitsomt med folk som skal komme og pirke borti småplukk som ikke utgjør den store trusselen. Eller?

Jeg er lei av at debatten om å ta vare på miljøet nesten alltid koker ned til et spørsmål om det finnes noe verre. Slik er det mulig å frita enhvert individ og ethvert land å gjøre noe overhodet. Det gjør ikke noe å hive et sjokoladepapir på gata.

Det er så mye verre å kaste en engangsgrill på stranda. Norge er så små i en global sammenheng. Dessuten har vi en olje og gass som er renere enn samvittigheten til Mor Teresa som lite barn. Selv kullet hos oss er rent. Og, det som trumfer alt: Kina – de helvetes kineserne! – er mye verre!

Slik kan man effektivt drepe ethvert tilløp til å tenke miljøvennlig. Så vær så god, bare hiss deg opp over hvor ubetydelig dette er, men jeg synes vil skal la være å drikke kapselkaffe. Og jeg synes i særdeleshet at Nespresso er en vederstyggelighet vi gjerne kan holde oss unna. Av miljømessige og etiske årsaker.

Jeg har selv drukket uhorvelig mye kapselkaffe og er således ikke noe bedre enn alle andre. Men en runde med research på fenomenet i forbindelse med et bokprosjekt åpnet øynene mine for problemer og kvaler rettet mot hele kapselkaffeindustrien og lokomotivet Nespresso.

Folk bruker kapselkaffe fordi de synes det er enkelt. Det tar ti sekunder å lage seg en kopp kaffe i stedet for fire minutter. I en travel hverdag i velferdsstatens tidsklemme er hvert minutt viktig. Men trenger vi det?

I utgangspunktet skal det gå an å søppelsortere brukte kapsler, men da må du sprette dem opp og helle kafferestene i matsøppel og aluminiumen i restsøpla. Hvor mange gjør det? I Nespressos pro-kapsler, som går til hoteller og restauranter, er dessuten plast og aluminium sveiset sammen slik at eneste måte å søppelhåndtere dem på er ved brenning.

I USA er det K-cups fra produsenten Keurer som er markedsleder på kapselmarkedet. I boken «Caffeinated» (2014) av Murray Carpenter skriver han at bare antallet brukte kapsler i USA i 2013 fra denne ene produsenten er nok til å rekke rundt ekvator 10,5 ganger om man legger dem ved siden av hverandre.

42.000 mil med brukte kapsler. Avstanden er lenger enn herfra til månen. Med kaffesøppel. Nespresso er svært tilbakeholdne med egne tall, men man kan jo gjette at det ikke er et ubetydelig berg med søppel i kjølvannet av deres virksomhet heller.

Og det blir unektelig uhorvelig mye mer søppel av at kaffen til hver eneste kopp er pakket i separat emballasje enn om den er i poser på 250 gram eller mer; av alle maskinene som hele tiden skrotes til fordel for nye, finere og mer brukervennlige modeller; av at det meste av kaffen pakkes inn i separate pakker til hver kunde, med enda mer emballasje rundt, og sendes med fly til hver enkelt husstand som bor i områder uten Nespresso. Min indre Blekkulf gråter.

Jeg har sett miljøregnskap som viser at kapselkaffe avgir mindre energi enn f.eks. vanlig traktekaffe, fordi det brukes vesentlig mindre vann per kopp til kapselkaffe. Men akkurat vann er det som gjør mitt forhold til Nespresso ekstra problematisk. Nespresso eies av Nestlé.

Nestlé sliter fortsatt med ryktet sitt verden over som følge av deres aggressive markedsføring av barnemat og morsmelkerstatning i spesielt Afrika på seksti- og syttitallet, noe som fikk vidtrekkende og katastrofale følger for millioner av mennesker. Nestlé ble derfor boikottet av en rekke land, og fikk med dét et omdømmeproblem de fortsatt sliter med.

Når larmen etter disse tragiske og kyniske markedsfremstøtene deres har vært i ferd med å legge seg, har det igjen blusset opp negativ virak rundt Nestlés aktivitet i Den tredje verden. Denne gangen er det snakk om drikkevann, da Nestlé stadig kjøper opp offentlig drikkevann i fattige land, for så å tappe det på flasker og selge det som attråverdig statussymbol.

Det pumpes opp enorme mengder friskt grunnvann, som i områder med mye tørke og knapp tilgang på rent drikkevann igjen fører til at grunnvannet synker og lokale brønner tørker ut.

Nestlé tjener mange milliarder dollar i året på denne virksomheten, og gemyttene hos skeptikerne og motstanderne av deres virksomhet ble ikke bedre av at selskapets styreformann Peter Brabeck uttalte at vann ikke burde være en offentlig menneskerettighet. «Er du tørst, får du vær så god å kjøpe vann på flasker. Fra oss». Herlig type. Herlig gjeng.

Og det er sikkert lett å tenke slik når du representerer et selskap som kontrollerer 70 prosent av verdens merkenavn for flaskevann, inkludert kjente merker som Perrier, San Pellegrino og Vittel.

Svært mange fattige land tømmes allerede for grunnvann uavhengig av dette, blant annet som følge av et globalisert landbruk som ikke er bærekraftig (herunder også jordbruk som produserer kaffe, ironisk og tragisk nok). Dette profitterer så flaskevannprodusentene og i særdeleshet Nestlé ytterligere på.

Nestlé er for øvrig det firmaet Statens pensjonsfond (oljefondet) har investert aller mest penger i, over 50 milliarder norske kroner er spyttet inn i Nestlé-aksjer.

Det er dette firmaet som eier og lager Nespresso. Men klart, det er lett å la seg sjarmere av en kaffetype som gjennom påkostede reklamer hevder å ha mer draget på damene enn George Clooney.

Og det er altfor fristende å velge en kaffesort der du ikke engang trenger å koke vann for å lage den, og som gjør at du får deg en drikkeklar kopp i løpet av kun ti sekunder, i stedet for fire uutholdelige minutter.

Vi lever som kjent i en travel tid. Og Kina – de helvetes kineserne! – er mye verre!