Som ung student ved Universitetet i Tromsø var jeg en av de unge håpefulle som ikke så poenget i at «examen philosophicum» var en obligatorisk del av studieløpet. Jeg hadde tross alt ingen spesiell interesse for filosofi, og jeg kunne ikke se hvordan Platon og Kant var relevante for mine drømmer om å bli musikkskribent i England. Dette resulterte blant annet i at filosofiprofessoren min, etter mitt første forsøk på å bestå muntlig eksamen, oppgitt spurte om jeg virkelig trodde at jeg skulle slippe unna med dette. Så mye for Sokrates' påstand om at uvitenhet er en dyd.

Det tok mange år før jeg forsto visdommen i det Sokrates faktisk mente, som var at sann innsikt ligger i å vite at man ikke vet alt. Jeg måtte, som mange andre, gjennom perioder hvor jeg kombinerte bastante overbevisninger med total uvitenhet, før jeg sakte og usikkert begynte å se verdien i nyanser. Jeg synes nå det er mer interessant å få mine egne overbevisninger utfordret enn bekreftet, selv om det kan være ubehagelig å innse at man står på ideologisk skjelvende grunn. Om dette skyldes modenhet eller ren kjedsomhet er jeg ærlig talt redd for å spekulere for mye på. Men hvis du først vil være en intellektuell nomade, som prøver å plukke opp gode ideer uansett hvor de stammer fra, vil du tidvis også føle deg ganske hjemløs.

En av de tingene jeg bevisst har prøvd å forandre på er min hang til å instinktivt avfeie ethvert forslag som kommer fra Fremskrittspartiet. Frp er (så vidt jeg vet) det eneste partiet som har tatt debatten om aktiv dødshjelp seriøst, og jeg er ikke et mindre selvopptatt menneske enn at jeg også vil ha billigere alkohol i Norge. Jeg synes ikke engang alt partiet sier i asyl- og innvandringsdebatten automatisk kan avskrives som reaksjonært fjas. For eksempel er deres mantra, om å hjelpe flyktningene der de er, i utgangspunktet godt, om det bare hadde et snev av oppriktighet over seg. Til tross for dette, så må jeg innrømme at vår første innvandrings- og integreringsminister vekker gamle uvaner i meg (selv ordet «integreringsminister» strekes under i Word når jeg skriver det, så selv et relativt primitivt dataprogram har sett gjennom denne fasaden).

Sylvi Listhaug ser ut til å kombinere en fortreffelig kombinasjon av moralsk inkompetanse og ekstrem selvtillit. Uttalelser om «godhetstyranniet» (en ordsammensetning på logisk nivå med «nytelsesdiktatur» og «himmelhelvete») og innvandreres «gullstoler» bekrefter bare at vi her står overfor en uhellig treenighet av karakterbrister. Hun har til og med rettferdiggjort sin motvilje mot å hjelpe syriske flyktninger med at Jesus ville gjort det samme. Det at regjeringen, samtidig med retur av asylsøkere til Russland, nå også vil gjøre det lettere å sende mindreårige asylsøkere til krigssoner og diktaturer, burde vekke ubehag i alle som ikke har latt all medmenneskelighet drukne i kynisme. Asylavdelingen til Utlendingsdirektoratet vil nå også åpne for at flere områder i Afghanistan blir vurdert som sikre, men understreker at dette ikke vil omfatte «områder hvor IS har etablert seg». Og det er jo ekstremt betryggende.

Det er nok av utfordringer og dilemmaer som oppstår i forbindelse med masseinnvandringen til Europa, og jeg skal ikke utgi meg for å sitte på noen løsninger. Åpenhet og moralsk forstand må uansett være gode utgangspunkter, og man kan for eksempel problematisere enkelte innvandrergruppers kvinnesyn uten å fornekte at også norske menn kan ha råtne holdninger. Jeg tror til og med den amerikanske professoren Valerie Hudson har et poeng når hun sier at en overvekt av mannlige migranter kan ødelegge likestilte samfunn. Jeg er en innbitt forsvarer av sekulære verdier, og alle former for religiøst inspirert intoleranse bør eksponeres og diskuteres mest mulig åpenlyst. Det må være mulig å kritisere Per Fugelli når han sier at Muhammed-karikaturer er en «rabiat» bruk av ytringsfriheten, og samtidig irettesette Hege Storhaug når hun kaller syriske flyktninger for IS-sympatisører. Det må finnes en middels grunn mellom slike tanketomme ytterpunkter.

Ifølge Wikipedia er ideologi «et helhetlig tankesett av politiske eller filosofiske teorier om hvordan samfunnet bør styres». Og hvis du er både skråsikker og bastant i din ideologi, så lider du mest sannsynlig av overmot, ungdommelighet eller et politisk verv. Du bør alltid la tvilen komme deg til gode. Så gjenstår det å se om jeg på noe tidspunkt vil begynne å tvile på min egen grunnleggende medmenneskelighet. Jeg håper bare aldri det går så langt at Sylvi Listhaug høres fornuftig ut.