Dette er selvsagt bra, og noe det er all grunn til å bejuble. Og det er ikke bare rettighetene som har bedret seg. De samme varene har i tillegg blitt ekstremt mye billigere enn de var, attpåtil parallelt med at nasjonen Norge har blitt ditto rikere. Vi har sannelig trukket vinnerloddet, så de få uheldige i Norge som lever under fattigdomsgrensen må virkelig ha meg unnskyldt i denne sammenheng.
For å bli født i Norge som etnisk nordmann i løpet av de siste 50 årene er i utgangspunktet noe av det heldigste man kan oppleve, målt opp mot vår arts over hundretusenårige historie. Å vokse opp i et land med så mye rikdom fordelt på så mange, med alle de demokratiske rettighetene vi har og det nesten totale fraværet på krig vi opplever.
Snittalderen er historisk høy for begge kjønn, og tilgang på legehjelp, medisiner og moderne teknologi er fantastisk. Vi har rent vann, frisk luft og (relativt sett) lav arbeidsledighet. Rettsvesenet vårt oppfattes som rettferdig for de aller fleste av oss, og vi har krav på både utdanning og hjelp fra staten om vi skulle bli syk og være forhindret fra å jobbe.
Så vi har det bra her under iskanten.
Nå skal man ikke være forpliktet til å være fornøyd med alt, man bør alltid bestrebe å gjøre samfunnet man lever i enda bedre, men vi later likevel til å ha blitt mentalt rammeskeiv av denne rikdommen, for vi vil åpenbart bare ha det enda billigere, samtidig som flertallet av oss bader i stadig mer luksus.
Og jeg kunne saktens slått meg til ro med denne tankegangen, om det var slik at vi stoppet der, men slik er det ikke.
Samtidig som kostnadsnivået i samfunnet har gått ned omvendt proporsjonalt med lønningene våre, og vi som forbrukere har blitt flinkere til å få det som vi vil, altså billigere, er vi også en befolkning som elsker å bruke penger på luksus som gir oss status. Tekniske dippedutter, dyre merkeklær, smarttelefoner, plastiske operasjoner, treningsutstyr i +50 000-kronersklassen og vesker til det samme.
Gid jeg forsto sammenhengen mellom folk som kjøper ribbe til 29 kroner kiloet og dagen etter legger ut selfies fra en eller annen luksusrestaurant der de spiser langtidsstekt breiflabbkjake med røkt Røros-smør. En julemiddag til en hundrings og en liten dert til 400 kroner.
Vi har verdens høyeste tetthet av Tesla-biler (og de er stort sett nummer 2-biler, på turen til hytta eller ferieturen kjøres det jo SUV), og vi klager på høye bil- og bensinpriser.
Vi har en konstant matvarekrig mellom kjeder som pusher ut mat billigere og i større mengder enn noensinne, samtidig som antallet øker på de familier som får all mat pakket ferdig i esker og levert på døra, attpåtil med vedlagte oppskrifter, så slipper man også å tenke selv.
Vi opprettholder taxefreesystemet, til tross for at vi har monopol på alkoholsalg over disk, og til tross for at det er en meningsløs ordning som utelukkende favoriserer de som reiser mye til utlandet, og til tross for at milliardene som måkes inn der sendes rett ut av kongeriket.
Og skal vi avskaffe det vil vi ha billigere alkohol, samtidig som vi går på byen og drikker hipsterdrinker laget av råvarer vi ikke hadde hørt om for fem år siden, og drikker mikrobryggeri-øl som er dyrere enn edel vin.
Strømmetjenestene har gjort at folk synes det er forkastelig å bruke mer enn en skarve hundrings i måneden for å få tilgang til millioner av musikktitler, og musikken avspilles gjerne via en smartphone til mange tusen kroner, over et kostbart og hipt trådløsanlegg.
Filmer og TV-serier skal det heller ikke betales for, man har da lastet ned Popcorn Time, og i verste fall kan man abonnere på Netflix eller HBO til godt under en hundrings i måneden. Produktene sees på flatskjermer større enn panoramavinduer, som koster mindre enn det en 100-kilos TV med en 28-tommers CRT-skjerm gjorde for 20 år siden.
Aviser og magasiner vil man ha gratis, og man ler av hvor naive man var som før betalte penger for å lese nyheter, når dette er noe Google og Facebook gir oss gratis i dag. Bøker kommer snart til å lide samme skjebne, og de som beklager dette er enten selvrettferdige forfattere og/eller bare verdikonservative sinker som er gammeldagse, kjipe og utdøende.
Flyreiser er i dag så billig at Norges befolknings ferievaner alene besørger minst et par graders stigning i global sammenheng, og å kjøre taxi er bare sååååå 2015, all den tid idealistiske Uber sørger for å få deg frem til en latterlig lav penge frem til den romslige airbnb-leiligheten man kan slappe av imellom restaurant- og shoppingturene.
Det er sikkert de som kan forklare det rasjonelt, men jeg har fortsatt til gode å skjønne hvordan en ullgenser lagd og sendt fra den andre siden av kloden kan koste 200 kroner. Jeg sliter med å forstå at en bukett på 20 roser sendt med fly fra Nigeria koster 100 kroner i Tromsø. Og jeg undrer meg over flybilletter til utlandet som tur/retur ikke passerer tusenlappen.
Jeg er ikke noe bedre enn andre, men begynner ikke dette å bli litt absurd? Og det er sikkert dørgende kjedelig å høre det. At bak ethvert billig produkt er det noen som trykkes under skoen; enten i form av sviktende fagforeningsrettigheter, menneskerettigheter eller fattigdom.
At Ryanair vil legge ned flygingene sine til og fra Norge om de pålegges en flyseteavgift, er ikke for at de bryr seg om deg og meg eller sysselsettingen i landet. De gjør det fordi de pisser på sine ansatte og fordi de utelukkende er opptatt av fortjeneste.
Ikke at det er noe unikt, men det kan være greit å tenke på neste gang du «liker» en Facebook-post fra noen som sørger over at de ikke får råd til å reise til Liverpool eller Manchester for å se fotballkamper de betaler 2.000 kroner stykket per billett for på svartebørs.
Billigere mat, billigere alkohol, billigere vaskepulver, billigere klær, billigere bensin, billigere juletrær, billigere biler, billigere flyreiser, billigere hotellrom og billigere taxi. Når blir det billig nok? Sannsynligvis aldri. Ikke før det blir gratis. Og da vil sikkert noen opprette gruppen «Vi som vil ha oljefondet utbetalt i cash».