Det er alltid trist når arbeidsplasser i byen blir borte, og at tre gode journalister mister jobben i Buzzit, er på alle måter beklagelig. Det føles også litt merkelig. Spoler man halvannet år tilbake i tid, ble Buzzit i enkelte kretser oppfattet som den største trusselen mot journalistikken i nyere tid. At man i dag ikke lenger ser verdien av å bruke Buzzit redaksjonelt, vitner om at det kanskje ikke ble helt «den nye vinen» man spådde.

Buzzit kan sies å ha hatt samme kurven som Oddvar Stenstrøm. Da programmet «Holmgang» var på høyden, var det så slagkraftig i sine spissformulerte debatter at enkelte politikere betegnet det som «en fare for demokratiet». I 2008 ble programmet lagt ned, som følge av lavt seertall, uten at demokratiet hadde lidd nevneverdig. Det samme kan sies om journalistikken, i Buzzits tilfelle.

Tanken med Buzzit var å etablere en nettavis som ga leserne noe av det samme som de fikk fra sosiale medier, hvor alt det beste og morsomste som ble «postet» var samlet på et sted. Når man attpåtil satte solide, redaksjonelle krefter inn for å plukke ut det mest interessante stoffet for leseren, og presenterte det med pirrende titler som «Du vil ikke tro hva som skjedde videre» og «Han skulle bare….så skjedde dette», ville man anta at det traff blink.

Det gjorde det også, en periode…

Det var bare ett stort problem. En slik lettbeint journalistikk trenger utømmelige mengder med ideer for å kunne holde seg interessant, og med små redaksjoner, ble man tvunget å søke andre, lignende medier for inspirasjon. Kravet til antall publiseringer var også halsbrekkende høyt, noe som gjorde at folk etter hvert ga seg til å kopiere hele artikler, og gjerne også bruke bildene som hadde vært benyttet i den opprinnelige saken.

Kopiering og plagiat er imidlertid ikke noe særegent Buzzit-problem, men noe hele journalistbransjen har vært belemret med i mange år, med flere store avsløringer bare siste året. Grunnen til at Buzzit ble så vidt lett å ta i fusk, var at sakene som ble kopiert fra allerede var virale vinnere. Det var jo nettopp derfor man benyttet dem.

Aftenposten ga Buzzit en bredside man knapt har sett sidestykke til. Over 17 helsider avslørte de alt som måtte være av kopiering fra andre medier og Instagram-bilder som ble brukt til illustrasjon uten folks samtykke. Originalpublikasjonene ble kontaktet om saken, og personene som uforvarende hadde endt opp med å illustrere artikler som «Disse foreldrene er mer slitne enn deg. Helt sikkert» ble intervjuet om hvordan det føltes.

17 helsider vitner om hvilken alvorlig trussel Aftenposten oppfattet dem som. På enkeltdager klarte nemlig en Buzzit-redaksjon på tre å slå hele Aftenposten når det gjelder nettrafikk. Med en slik nedsabling, ville Schibsted-avisa sørge for at den nye utfordreren ikke fikk etablere seg ordentlig. Nordlys ble som følge av mediestormen også tvunget til å skille Buzzit ut fra avisdelen, ettersom det ga slike enorme utfordringer med tanke på Redaktørplakaten. De nye kravene til sitering og egenprodusert stoff, gjorde naturlig nok at trafikken til Buzzit også dabbet av.

VG holdt klokelig kjeft om Buzzit, i og med at de hadde en tilsvarende satsning med tittel «Tl;dr» på gang. Selv Dagens Næringsliv startet en businessvariant av dette, med navn «BisBuzz». Begge ble lagt ned i juli 2015.

Å konkludere med at denne lettbeinte formen for journalistikk ikke hadde noe for seg, blir likevel for enkelt. Den tilsvarende amerikanske varianten, Buzzfeed, lever ikke bare i beste velgående, men har sågar vunnet Pulitzer-priser for sin journalistikk. Adresseavisens noe mildere variant, Trd.by, har blitt en kjempesuksess, og har gitt avisa et fotfeste blant folk under 30 som de aldri tidligere har hatt.

Den store trusselen dette har for «ordentlig journalistikk», er det imidlertid ingen som lenger snakker om. Kebabvogna vil aldri kunne erstatte en gourmetrestaurant, kan man noe pompøst konkludere med. Men at Buzzit i en kort periode snudde hele mediebildet på hodet, skal ingen ta fra dem.