Nå har det vært vinter, vår, sommer høst og nå vinter igjen siden du døde fra oss. Snart et år er gått, snart 365 dager uten deg. Ikke uten deg følelsesmessig for du er alltid med oss i ord, tanker, minner og i hjertet. Som Lykke sier, pappa er i himmelen men jeg har han alltid i hjertet mitt. Du skal vite at Emrik og Lykke har det bra, selv om de savner pappaen sin veldig. Vi har gode mennesker rundt oss. Jeg vet at du var trygg på at de kom til å bli tatt godt vare på. Jeg gjør mitt ytterste for at de skal ha gode, fine morsomme dager. Akkurat som du ønsket. Det var sjelden en kjedelig dag sammen med deg selv når det stormet som verst lo vi også.

Lykke og Emrik savner den snille pappaen sin. Det gjør vondt i hjertet mitt når jeg ser blikket på de når det kommer pappaer som tøyser med sine små håpefulle slik du pleide å tøyse med de. Lykke kan snu seg til meg å si at hun savner deg og skulle ønske du var her. Jeg sier til henne at jeg forstår og at du ville så gjerne vært her sammen med oss. Men siden du var så glad i oss og vi så glad i deg så er du i himmelen og ser ned og passer på oss. Det var ikke noe annet i hele verden du ville mer enn å se de vokse opp. «Jeg vet det mamma» svarer hun og tar seg til hjertet og sier at du bor der. Lille Emrik hadde ikke rukket å fylle året før du døde. Jeg husker hvor stolt du var når det første ordet han lærte seg å si var pappa. Han ser pappaer som henter i barnehager og spør etter deg. Han ser deg på bilder og roper og leter etter deg. Han har lært seg å si «pappa i himmelen». Men han er jo så liten enda så det er vanskelig å forstå at du ikke kan komme hjem fra himmelen. En dag jeg hadde hentet de i barnehagen så spurte han, pappa hjemme? Jeg skulle så ønske jeg kunne si «ja pappa er inne og venter på oss med middag», omså bare den ene dagen. Emrik er så lik deg både inni og utenpå. Han er så artig, full av glede, godhet og humor. De har fått så mye av deg begge to. Lykke har tegnet deg på veggen overfor sengen hennes sånn at du er der når hun skal sove, du smiler sier hun. Det er jo sånn vi husker deg, alltid med et smil om munnen. «Min Emrik og Lykke» som du pleide å si. Jeg tenker hver dag på at du skulle vært her sammen med oss og sett hvor gode de er og hvor mye glede de gir. Da hadde vi ledd sammen. Det var jo sånn det skulle være, vi skulle jo dele gledene. Vi som hadde så mange planer og ønsker for fremtiden.

Vi ble fortalt at når man opplever kriser/sykdom i et forhold kan det enten bli vanskelig å få det til å fungere eller så blir man styrket av det. Vår forhold ble sterkere enn noensinne fordi vi ble så bevisst på hva som er viktig her i livet. Det å få være sammen ble en gave. Hverdagen var til tider utfordrende med små barn, usikkerheten og angsten for fremtiden, kontroller, operasjoner og behandling. Men du var så modig og sterk samtidig som du tillot deg å være svak sammen med meg. Vi visste at vi alltid kom til å være der for hverandre så lenge vi fikk være sammen. Vi fikk mange år sammen, vi fikk reist, vi fikk bodd ulike plasser, vi studerte, jobbet, vi giftet oss, og det viktigste av alt, vi fikk to små skatter. Det er de som får meg gjennom dagene. Gjennom de har jeg deg med meg hele tiden. Du var så tapper, levde, danset og håpet til siste slutt. Du gjorde det uutholdelige håndterlig.

Du var en så energisk sosial person med et stort hjerte, du dømte ikke andre og hadde mye empati for mennesker. Du hadde så mye å gi til de rundt deg. Derfor passet du så godt i arbeidet som fengselsbetjent. Du trivdes så godt i yrket ditt og du sto på og arbeidet så lenge du hadde kapasitet, og enda lenger. Jeg husker en dag du kom hjem fra jobb og hadde med deg en tegning fra en innsatt. Der var det tegnet en bamse og bamsen holdt på et stort hjerte og inni hjertet sto det TAKK med store bokstaver. Du var så glad og den tegningen sa så mye om deg med bare det lille ordet.

Du var en dyktig hjortejeger og det beste du visste når du var hjemme på Tysnes om sommeren var å dra ut på sjøen for å fiske. Da følte du at du var tilbake i barndommen. Du var også godt over gjennomsnittet interessert i fotball. BRANN og Man Utd. Når du så kamp sa du at du glemte alt annet. Det blir spennende å se om Lykke og Emrik arver dine interesser. Men som du så fint sa det så var det viktigste at de skulle finne sine egne veier.

Jeg savner dine impulskjøp, jeg savner at kjøleskapet er stapp fullt av mat vi ikke greide å spise opp. Fredagshandlinger blir aldri det samme igjen. Jeg misunner de familiene som er sammen og handler til helgekos, og jeg spør meg av og til om de vet hvor heldige de er. Jeg håper de tar vare på hverandre og lager gode minner sammen. Jeg savner alle de «unødvendige» klærne du kjøpte til barna fordi du syntes de var så kule. Jeg savner å høre latteren din. Jeg savner alle fotballkampene på tv som var tunet opp til maks, smilet ditt, de gode klemmene og ordene om hvor glad du var for det jeg gjorde for oss, alltid tenkte du på meg, selv når du var som sykest. Jeg savner tøysingen og oppgiringen på barna rett før leggetid, jeg savner å vekke deg 100 ganger hver morgen for å få deg opp. Jeg savner å være sammen med deg på tilstelninger i barnehagen, du ville vært så stolt av de. Jeg savner deg enda så fryktelig og kan enda ikke helt forstå at du er borte. Lykke har i det siste spurt om du kommer tilbake etter sommeren. Jeg forstår så godt at det er så vanskelig for henne å skjønne at du aldri skal komme tilbake. Det sies det skal bli enklere etter man har vært igjennom alle disse merkedagene og høytider. Jeg håper det, det føltes så håpløst å besøke deg på graven på julaften selv om både jeg, Emrik og Lykke finner ro når vi er der. Nå har akkurat bursdagen din vært. Jeg tenker på dagen din i fjor, 30 år fikk du bli. Alle som kom, de trosset storm og uvær for å feire deg. Du satte så stor pris på det og jeg er så glad for at du fikk dagen din akkurat som du ønsket. Du mobiliserte noen av dine siste krefter den dagen. Det gikk plutselig så fort. Jeg er så glad for at jeg var der sammen med deg da du måtte forlate oss.

Vi ser ofte på bilder og filmer av deg, det er så uvirkelig at du aldri skal komme hjem til oss igjen. Vakre gode mannen min og den snilleste pappaen. Jeg beundrer motet dit og viljen til å håndtere det du gikk igjennom. Du vil alltid bo i våre hjerter. Vi er mange som savner deg.

Silje, Lykke og Emrik