Oljeprisen lammer deler av næringslivet i nord, selv om andre næringer blomstrer i ly av lavt prisete norske kroner.
Der er vi nå. Men alt dette er gammelt nytt. Et år er gått siden oljeprisen falt til bunns. Klarer vi å tenke nytt da? Hva skal til for å utvikle landsdelen videre, på tross av oljeprisen?
Noen påstår at vi ikke tåler trynet på hverandre her i nord, andre det motsatte. Hva om vi finner noe som er så stort at vi kan stå sammen om det? Uansett hvor vi bor til daglig.
LES OGSÅ: Den som sover, synder ikke!
Svaret er transport. Hvor er det blitt av engasjementet for å videreføre jernbanen til Troms, og kanskje også Finnmark? Jeg skal ikke komme drassende med den gamle historia om hva okkupasjonsmakta under siste storkrig holdt på med, men det er pussig at visjonene i Hitler-Tyskland langt overgår det som våre egne nordnorske politikere steller med om dagen.
Det er nemlig noe alvorlig galt på ferde når vi ikke benytter den økonomiske nedturen til å fokusere på det som kan forandre landet grunnleggende i miljøriktig retning. Et ekte grønt skifte
LES OGSÅ: "Mørkets hjerte"
Det er nemlig et faktum at Nord-Norge er isolert, rent transportmessig. Og da snakker jeg ikke om veibygging i første rekke. Dette handler om alternativer til tungtransport med trailere på svake nordnorske veier.
Som om dette ikke er nok, sliter vi også med en klimakrise hvor vi ikke klarer å nå 2-graders målet engang, uten alvorlige inngrep på transportsektoren. Er det virkelig mening i at hundrevis av trailere daglig skal stå for livsviktig transport nordover i landet? Eller er det elbilene i kollektivfeltet rundt hovedstaden som er vårt svar på klimakrisen?
Om det er noen gang vi skal gi et kraftfullt svar på klimautfordringene, og skape et nasjonalt jernbanenett, er det nå. Det er ikke sikkert at anledningen byr seg så ofte fremover.
Som svenskene, kan vi bygge ut «jarnvegen» selv i tynt befolkede områder, om vi vil. Når tidligere statsminister Gøran Persson ble spurt om fornuften i dette grepet i det glisne nordsvenske landskapet svarte han: «Tynt befolket? Just derførr». Og i nabolandet har de ikke engang de næringsmessige mulighetene som kyst- og innlands-Norge kan skilte med.
I stedet pøser vi ut penger til jernbanen over hele resten av landet. Kanskje bra i seg selv, men uten at det endrer en tøddel på vår isolasjon her i nord. Sist var det fest i Bergen for 32 milliarder kroner til å korte ned reisetiden til Oslo med noen minutter.
Like galt er det for persontransport. I nord er vi helt avhengig av fly hvis vi skal noen steder utafor landsdelen. Det eneste grepet regjeringen har gjort, er den håpløse flyseteavgiften som rammer 100 prosent for Nord-Norge nord for Fauske. Med den sidekonsekvensen at enda flere flyruter blir lagt ned, mens flyene som skulle tatt av, slipper ut like mye CO2 andre steder. Vi har kort og godt ingen alternativer utover å kjøre+/- 200 mil i bil eller buss til hovedstaden om vi har tenkt oss dit.
Vi er i 2016. Og nå må noe skje, eller skal vi aldri få et nasjonalt jernbanenett i Norge? Hvis det er tilfelle, så la oss få beskjed om det i god tid før neste valg.
De gamle regnestykkene fra finansdepartementet som viser at lønnsomheta er dårlig for jernbane må kastes i søpla med klimakrisen som bakteppe. Ingen tror lenger på de absurde avkastningskravene som ble utarbeidet på syttitallet. I dag bugner landsdelen over av fisk og mineraler som skal eksporteres. Reiselivet, som trekker tusener av turister nordover, vil også ha stor glede av en spektakulær jernbane i vår vakre landsdel.
Jeg utfordrer herved alle stortingspolitikere i landsdelen til å fortelle oss hva dere gjør med jernbanesaken nord for Fauske. Jeg personlig kommer ikke til å stemme på en eneste som ikke vil arbeide for sviller og stål nordover. Taushet i saken betyr et nei. Det er et løfte jeg skal klare å holde.
Nå er tiden inne for at vi sier fra om dette, og står sammen alle fra nord. Vi utgjør 10 prosent av befolkninga og trenger ikke å finne oss i hva som helst lenger.
Det er også tid for å skru opp den politiske temperaturen til godt over nivået for global oppvarming, men nå under den mest brukte kroppsdelen til våre folkevalgte.
