Siv Jensen skal passe seg nå. Det er ingen spøk for en finansminister fra Fremskrittspartiet å sitte på pengesekken og innføre større bilavgifter etter press fra Venstre og KrF. At arbeidsløsheten brer om seg, forsterker heller ikke hennes posisjon. Det såkalte grønne skiftet irriterer henne sikkert også grenseløst. Men hva hjelper det når det allerede er blitt en del av regjeringens politikk?

At alt dette skjer mens Sylvi Listhaug scorer stort på administrasjon av flyktningpresset mot landet, gjør forholdene nærmest umulige for finansministeren vår. Hvilken annen statsråd, enn Sylvi Listhaug har et eget demonstrasjonstog til støtte for egen politikk? Det har Siv Jensen aldri hatt.

Man kan mene mye om den jobben innvandrings- og integreringsministeren gjør. Mange heller til den oppfatningen at hun bare stenger grenser, og slenger ut asylsøkere etter eget for godt-befinnende. Realiteten er at omtrent alle partier på Stortinget er kraftig bondefanget i flyktninge-forliket, etter at de i mangel på egen politikk, omtrent ramlet ned på Frps linje i asylsaken. Avskrekking er dagens mantra. Jo dårligere forholdene for nyankomne er, desto bedre for nasjonen.

Dette ga Sylvi Listhaug fullmakter som ingen statsråd har hatt i moderne tid. Etterpå kan man selvsagt klage, men det nytter lite. Den hvite ridderen fra Vestlandet rir i medvind fra store deler av det norske folket. Et folk som blir bare reddere og reddere for hva flyktningstrømmen skal føre til for velferdsstaten, barnebarna, og dem selv.

Man kan mene mye om dette demonstrasjonstoget i hovedstaden som bar plakater til støtte for Listhaug. Vonde tunger tenderer til å mene at en større samling rene rasister skal det mye til å samle på en gang. Hadde det enda vært så vel. Da kunne vi avfeid hele greia som sludder. I stedet må en ta innover seg at alle som er imot økt innvandring til landet ikke nødvendigvis er rasister som mener nordmenn/hvite protestanter er bedre enn andre. Det er nemlig det ekte rasisme innebærer. De fleste av Listhaugs tilhengere er nok heller av den engstelige typen som enten mener at kulturblanding ikke er bra, eller at velferdsstaten ikke er bærekraftig nok til dette eksperimentet.

Når en da legger til at Oslo Frp ytterligere staker ut ny kurs i innvandringsdebatten hvor integrering nærmest er fraværende, er dette noe som gir en forsterket marsordre til ministeren mot innvandring, som fritt kan trappe opp innsatsen sin for å redde nasjonen fra de multikulturelle hordene som presser mot grensene våre.

Det virker nemlig ikke som verken hun eller Frp blir korrigert av regjeringens sjef, Erna Solberg. Frp fortsetter å fremme sine særstandpunkter selv om de selv sitter midt i makten. Dette er et rom Per Sandberg har skapt for seg og sine. Erna Solberg griper ikke inn, fordi hun åpenbart ser at dette, på nåværende tidspunkt, bare øker oppslutninga om regjeringa.

Da betyr det bare en ting. Sylvi Listhaug seiler opp som den mest populære Frp-politikeren. På nivå med den evige opposisjonspolitikeren Carl I. Hagens glansdager.

I dag går det greit, men hver dag som går nå vil Listhaug puste Jensen i nakken som selve dronningen av Fremskrittspartiet i kraft av at det er hun som fronter partiets hjertesak nr. 1. Stopp innvandringen!

Sylvi Listhaug er et fenomen vi ikke har hatt i Norge før i dette formatet. Ingen kan nemlig underslå at hun er en svært dyktig politiker. På mange måter minner hun likevel om den amerikanske Sarah Palin, som John Mac Cain hentet inn som visepresidentkandidat i presidentvalget for 8 år siden. Listhaug er den moderne populismens spydspiss i norsk politikk. Til forskjell fra Palin er hun kunnskapsrik og forener den vestlandske kristenheten med en passelig avstand til snobberiet i fin-Oslo.

En kan gjerne være uenig med henne i sak, og argumentere godt for seg. Men det preller av, fordi denne politikeren har en kongstanke som ikke lar seg endre. Hun vet at hun i sin verden har rett, og store deler av folket støtter henne. Langt flere enn det Fremskrittspartiets stemmetall skulle tilsi.

Derfor vil den hvite ridderen ri videre. Ikke inn i solnedgangen som på film, men inn i kjernen av norsk politikk og utfordre alle som står i veien for henne.

Akilleshælen, det mest sårbare punktet til Sylvi Listhaug, om man kan snakke om det nå, er hennes egne samarbeidspartnere i regjering. Erna Solberg kan ikke i lengden sitte rolig å se på at innvandringsministeren seiler opp som den mest effektive ministeren, og etterlater et inntrykk av at statsministeren selv er handlingslammet. Særlig om man også begynner å spise stemmer fra Høyre.

Siv Jensen kan gjerne kose seg over gode galluptall for partiet i ly av Listhaugs suksess. Men og der har alt en grense. Den går der finansminister Siv blir en byrde, mens Sylvi blir deres beste ressurs i velgernes øyne.

I dag er det nemlig ikke tvil om at for Frp-ere her ute i flokken er det Sylvi Listhaug og Per Sandberg som er bærerne av den gamle fanen til Anders Lange og Carl I. Hagen. Ikke den avgiftskåte finansministeren.