Er det ikke mulig å tape et valg uten å rasere alt rundt seg? Spørsmålet kommer av seg selv når en ser hvilket støynivå man har lagt seg til etter kommunevalget sist høst. Dette er jo ikke noe nytt. Det har vært praktisert i årevis her i byen. Det bedrives ut fra mantraet om at egen suksess er bra, men i fravær av den, er andres fiasko ikke å forakte.

For nå er «the blame game» i gang igjen. Jo da, det er riktig at det forrige byrådet brukte 100 millioner kroner mer enn de hadde trodd og budsjettert med. Likevel ga årsresultatet et overskudd på noen millioner, grunnet litt flaks. Litt lite, men langt unna å havne under statlig tilsyn (Robek-lista). Men flaks skal man ha, det skader ingen, og burde være like gledelig for begge sider i tromsøpolitikken.

Det er kanskje også riktig at tromsøbadet seiler opp til å kunne bli en økonomisk katastrofe av hittil ukjente proporsjoner. Årsaken kan være dårlig beliggenhet og ikke minst at fagligheten til en svært kompetent administrasjon i kommunen er holdt unna den offentlige debatten. Det sier sitt om byrådsmodellen på sitt verste. Det kan komme til å bli et dyrt hemmelighold for betalerne av eiendomsskatt. Men vi kan vel håpe at lykken står den kjekke bi også her?

Men hvorfor dette debattklimaet? Selv i utviklingsland med solid fotfeste i gamle diktaturer klarer man å tape valg med en viss verdighet. Uten å hisse militæret på valgvinnerne og gjøre statskupp. Nå er militærkupp vanskelig å få til i lille Tromsø. I stedet er man begynt å slenge merkelapper rundt seg. «Kommunist-styre» og den slags egner seg dårlig når en egentlig burde jobbe sammen for byen.

Dagens byråd/formannskap kan heller ikke måle sin suksess på hva andre har gjort før dem. Hvor tvilsomt man enn føler det måtte være. Man må i stedet skape egne resultater som velgerne stiller seg bak ved neste valg om en ønsker å bli gjenvalgt.

Problemet er at gode resultater kan man ikke skape alene, hvor høye tanker man enn måtte ha om egen fortreffelighet. For å møte utfordringene må en ta i bruk all den kompetanse som fins på både administrativ og politisk side i hele kommunen.

Samlet sitter mye lokalpolitisk kunnskap i kommunestyret og medfølgende utvalg. Alle disse har et ansvar for byen de er valgt til å styre. Erfaring tilsier at det er mulig å dra veksler på denne forståelsen av lokale forhold om en bare slipper den til. Da må en skape et samarbeidsklima. Dette ansvaret hviler på alle de involverte, men tyngst på dem som styrer. Det hadde derfor ikke vært dumt å strekke ut en hand når en nå skal gjeninnføre formannskapsmodellen fra høsten av.

Vi må nå ha lagt valget bak oss. Det var tross alt bare et lite kommunevalg i en forholdsvis liten by som sentralmyndighetene knapt nok får øye på. Derfor kommer ikke politiske avgjørelser i lille Tromsø til å få noen form for vidtrekkende konsekvenser. Lokalpolitikerne våre må bare gjøre hva de kan for at samfunnet skal fungere på best mulig måte for de av innbyggerne som trenger det mest.

Det gjør egentlig de fleste politikere etter beste evne. Også det forrige byrådet. De prøvde virkelig å få det til, de også. At byparlamentarismen falt som en stein i valget hadde mest med styringsmodellen å gjøre.

Velgerne mente åpenbart at Tromsø er i minste laget for byråd med et stort antall politiske rådgivere uten nødvendig kompetanse og vice versa. Det var de partiene som ville avskaffe dette som gjorde det best i valget. Det får man ta til etterretning og legge bak seg.

Det er lett å slenge dritt på politikere. Noen mener for lett. Drittslengeren har nemlig alltid et publikum som applauderer. Men vi har ytringsfrihet i dette landet og får bare venne oss til det. På mange måter er utskjelling av politikere en sideeffekt av demokratiet, og må derfor tåles.

Det kan likevel være godt å vite at politikerforakt ikke er noe som skapes av velgerne og media. Selv om det ofte kan se slik ut når media gjør nesten hva som helst for en negativ forside eller et hovedoppslag. Det dårlige omdømmet til politikere henter i stedet sin kraft fra de innerste kretser i politikken. Det gjelder både de som styrer og de som ikke nådde opp i valget.

En må vite at det alltid vil være noen politikere som heller ønsker å bedrive spill for galleriet enn å jobbe hardt og uselvisk for folket de er valgt av, fordi de tror velgerne vil belønne dem ved neste korsvei. Det er opp til oss velgere å vise at de tar feil.

Kunsten er å vende det andre kinnet til for den gode sakens skyld. Jeg sier ikke at det er lett, for en kan bli eitrende forbannet over hva folk kan rive av seg. Men det er der de gode politikerne viser formatet sitt, og skaper resultater av politisk gråstein.

Skitt fiske!