Jeg registrerte mange logiske og taktiske kortslutninger da vi diskuterte bompenger i 2012. Noen, også i mitt eget parti Høyre, mente at etter at vi i Tromsø hadde sagt nei, så hadde vi virkelig satt Statens Vegvesen og departementet i en knipe. Nå måtte de bare hoste opp en bompengefri løsning for et så viktig veiprosjekt som E8 inn til Tromsø!

Anne Mari Bjørnflaten (Ap) gjorde som medlem av Samferdselskomitéen på Stortinget oppmerksom på at tromsøpolitikernes nei knapt var blitt lagt merke til på Stortinget og i departementet, og følgelig heller ikke var noe samtaletema. Det tror jeg henne på, for jeg minnes at Trygve Hegnar i Finansavisen skrev mange sinte lederartikler mot bompenger i den tiden. Aldri så jeg at han skrev "Look to Tromsø!" eller lignende. Heller ikke han hadde fått med seg den djerve protesten fra nord.

Saken er at Tromsøs hovedinnfartsvei hadde for lav ÅDT (årsdøgntrafikk) til å være et viktig anliggende for veimyndighetene (RV80 mellom Fauske og Bodø hadde høyere prioritet). Men som byrådsleder Øyvind Hilmarsen påpekte i et gruppemøte i Tromsø Høyre, hadde vi fått tilbud om å kjøpe oss frem i køen gjennom å akseptere bompenger.

Fremskrittspartiets rolle som protestparti er velkjent og grei å forholde seg til - men i dette tilfellet burde absolutt "storalliansen" mellom Arbeiderpartiet og Høyre trådt sammen, og tatt ansvar. (Våre lokale kommunister var visstnok også mot bompenger. Forskjellen mellom Rødt i Tromsø og Bodø i byutviklingsspørsmål er ellers frapperende.)

Å tro at Tromsø, i en tid hvor det ble rullet ut store, bompengefinansierte veiprosjekter i mesteparten av landet, skulle få unntak fra slike betingelser, var et stykke eventyrpolitikk som ikke kledde Tromsø Høyre. Her hadde nok Senior-Høyre fått altfor stor innflytelse.

Når det gjelder løftet statsminister Erna Solberg kom med om en veipakke til 5 milliarder, husker jeg fra 2008 at hun sa at en av grunnene til at hun syntes OL i Tromsø var urealistisk, var at veiene inne i byen var smalere enn ute i distriktene. Jeg forstod hva hun mente. Jeg tviler ikke på hennes godvilje, men tror nok at rådgivere og byråkrater har fortalt henne at en slik forskjellsbehandling av én enkelt by og region ville vært en pedagogisk katastrofe som ville vært til stor skade for veibyggingen i landet.

Når det ellers gjelder de 5 milliardene, er det jo forsåvidt et imponerende beløp. Men da Byutviklingskomitéen i Tromsø var på studietur til Bergen for et par år siden, fikk vi høre om at det var levert inn en omforent liste med veiprosjekter i Bergens-regionen med prislapp på 46 milliarder kroner! Ved å regne litt, kom jeg til at det i Tromsø-regionen ville tilsvart 10-12 milliarder. Da er plutselig ikke 5 milliarder så imponerende lenger - men det viser vel bare bompengeeffekten (særlig hvis den trekkes fra). I tillegg er det selvsagt en kardinalfordel at man er blitt enig om trasévalg, kulturminner og den slags.

I spørsmålet om bompenger og trasévalg for E8 inn til Tromsø valgte jeg i 2012 å sette min overbevisning til side, som et bidrag til en enighet innad som kanskje kunne føre til at vi kom nærmere en løsning. Jeg kunne til og med gått med på det evinnelige Tindtunnel-prosjektet – hvis det innbefattet en radikal utbedring og omlegging av veisystemet på Tromsdals- og Tomasjordsiden.

Jeg ser nå at dette var en feilvurdering fra min side. Dogmatismen på høyresiden når det gjelder bompenger har dessverre vært like idiotisk firkantet som venstresidens holdning til private skole- og helsetilbud m.m. Den mangelfulle fleksibiliteten og pragmatismen i deler av høyregruppen, også når det gjaldt traséalternativer, tiltalte meg ellers mindre og mindre.

Tromsø er dessverre blitt kjent som «Omkampenes by». Det er i seg selv et symptom på en sykdom som har påført byen stor skade. Ikke minst i dens rolle som landsdelens største og ledende by.

Når det gjelder E8, er jeg redd eneste – og siste - mulighet er en ny omkamp. I motsatt fall vil det eksisterende kutråkket fortsatt være hovedinnfartsåre til landsdelshovedstaden. Lenge etter at byen har skuslet vekk sin status som sådan.