Parisavtalen om klima pålegger alle land å utvikle nasjonal strategier for å redusere utslipp av klimagasser, blant annet gjennom utvikling av økonomisk mangfold og bærekraftig forvaltning av naturressurser.

Det tilligger samfunnet et ekstra ansvar for å utvikle strategier for bedre utnyttelse av energi og marine ressurser som tilhører det norske folk i fellesskap. Opprettholdelse av bærekraftige fiskestammer og fiske med energieffektive redskaper kan i seg selv redusere energiforbruket i fangst. Men også flåtestrukturen kan tilpasses mer energivennlig.

I løpet av de 10 siste årene har myndighetenes strukturpolitikk ført til at myndighetene har tillatt økning i antallet energiintensive havfiskefartøy (over 28 meter) som fisker på kystfiskekvoter. Antallet mindre kystfiskefartøy med lavt energiforbruk er derimot redusert med 1800 (-24 prosent) som følge av strukturpolitikken.

Motivet for strukturpolitikken har vært å tilpasse fangstinnsatsen til et bærekraftig naturgrunnlag. Faktum er imidlertid at fiskeflåtens samlede fangsteffektivitet målt i motorkraft, har vært uforandret de siste 10 årene selv med den store nedgangen antall kystfiskefartøy. Årsaken er at myndighetene har fremmet en gradvis økning av fartøy størrelsen i alle fartøykategorier samt ved tildeling av drivstoffsubsidier til den energiintensive havfiskeflåten:

• Kystfiskefartøyer under 28 meter som er tillatt utskiftet med større fartøyer helt opp til 65 meter har i stor grad tatt i bruk et mer effektivt redskap som snurrevadtrål som tillates brukt helt inn til fjordmunningene i motsetning til ordinære trålere som må fiske på havfiskekvoter utenfor 6 nautiske mil.

• I 2015 subsidierer staten fiskeflåten med 2,22 kroner per liter bunkersolje som inkluderer refusjon av CO₂ avgift som andre næringer må betale. I 2013 utgjorde drivstoffsubsidier 326 millioner kroner. En tråler bruker 18–20 prosent av fangsten til å dekke drivstoffkostnader sammenlignet med 5–6 prosent i den mindre kystfiskeflåten. I 2011 mottok hvert av de største fartøyene over 28 meter i gjennomsnitt 1 million kroner i slike subsidier. Det ironiske er at også utenlandske trålere som lander fisk i norske havner får denne norske subsidien.

Havfiskefartøyene foredler i økende grad fisken om bord. Dette reduserer råstoffgrunnlaget for landindustrien. Mottaksanlegg legges ned og leveringsmulighetene reduseres for den mindre mobile kystflåte uten mulighet for frysing om bord. Denne utviklingen har skapt et økende press på de sårbare kyst- og fjordressurser i de nære kystfarvann. Mens stortrålerne etter dagens reguleringer er henvist til å fiske utenfor seks nautiske mil, kan en storsnurper fiske helt inn til land og tømme en fjord for fisk i noen få enkeltkast.

Fjord- og kysttorsken er derfor truet og trenger ekstra beskyttelse med fjordlinjer som begrenser de største fartøyenes adgang til å fiske innenfor «fjordkjeftene». Havforskningsinstituttet anbefaler at kun fartøy under 11 meter bør gis anledning til å fiske innenfor disse fjordlinjene mens myndighetene har satt maksimumsstørrelsen til 15 meter.

Hvor fjordlinjene skal trekkes anbefales av en nasjonal fjordfiskenemnd. Reguleringene uthules imidlertid ved at Fiskeridirektøren på ønske fra storrederne, dispensasjoner til å fiske etter sild innenfor fjordlinja. I og med at torsk, sei og uer kan beite på sild som vandrer inn i fjordene, er det vel dokumentert at denne type sildefangst er oppblandet med fisk fra andre truede bestander. Myndighetenes praksis er derfor en trussel for ressursgrunnlaget, verdiskapingen og bosettingen langs våre fjorder.

Næringsgrunnlaget for fjord- og kystfisket er samtidig truet av den økende oppdrettsvirksomheten i fjordene. Et oppdrettsanlegg med produksjon av om lag 900 tonn fisk trenger 1100 tonn fiskefôr. Dette tilfører fjorden daglig 5000 kilo urenset slam (med 10 prosent tørrstoff). Dette tilsvarer kloakken fra 33 000 mennesker som produserer 150 gram avføring per dag (som for øvrig renses før utslipp). Hvis det er god vannsirkulasjon og utveksling med kyst- og havstrømmer trenger ikke dette være et problem.

Men i mange fjorder akkumulerer slammet seg i bassenger med begrenset vannutskifting. I tillegg tilfører oppdrettsvirksomheten fjordsystemene kjemikalier som brukes til impregnering av nøter og til lusebekjempelse. Samlet kan dette skade det marinøkologiske systemets bærekraft og dermed næringsgrunnlaget for annet kystfiske.

En nasjonal strategi for å redusere energibruken må knyttes til de enkelte næringer. I fiskeriene kreves det lokale strategier for optimal disponering av areal og driftsbetingelser for kystfiske (inkludert turisme), havfiskeflåten og oppdrettsnæringen som fremmer energieffektivitet og bærekraftig verdiskaping av de marine ressurser.

Viktige tiltak kan være:

1. Tillegge kystkommune ansvaret for en klimatilpasset utnyttelse av fiske- og arealressursene innenfor fjordlinjene som tilhører hele folket i kommunene. Kommunene bør få anledning til å kreve inn en bruksavgift for arealet.

2. Lukking av fiskeoppdrettsanlegg i terskelfjorder med utilstrekkelig vannsirkulasjon med oppsamling og rensing av slam.

3. Overføring av de miljøskadelige subsidier til havfiskeflåten til investeringer i forbedret energibesparende teknologi i hele verdikjeden fra fangst til marked.

4. Henvise fartøy over 28 meter som fisker med snurrevadtrål til fiske utenfor 6 milsgrensa på lik linje med den ordinære trålerflåte for å beskytte kysttorsken som vandrer ut og inn av fjordene.