Nevner bare Ronald Reagan i 1980. En skuespiller som president? Uhyrlig. Det samme gjaldt Arnold Schwartzenegger som guvernør i California et par tiår senere.

Ikke tvil om at denne tiden vi nå er inne i, representerer en ny æra for populismen. Evnen til å koke ned et politisk budskap som folk kjenner seg igjen i, til en setning, verdsettes høyt i slike tider.

Det tydeligste eksempelet i dag er Donald Trump, som har skremt vannet av halve verden, og omtrent alt av politiske kommentatorer i USA. Mannen har null politisk erfaring og er kjent som en skrytepave og mobber av dimensjoner. Han arvet 200 millioner dollar fra faren og driver med eiendom i New York. Han påstår seg å være god for dobbelt så mange milliarder enn det han egentlig rår over. Kilde: Forbes Magazine.

Er dette en fremtidig president? Hvorfor i så fall?

Politikerforakten driver nå som seig skodde i alle amerikanske stater. Folk er dritt lei av hvor dårlig de folkevalgte forsamlingene og presidenten samarbeider til beste for landet.

Krisene står i kø, og presidenten får ikke flertall for noe som helst uten å selge seg til høyresiden i kongressen.

Nå får han ikke engang lov til stenge Guantanamo Bay-fengselet og flytte 60 fanger hjem til USA. Er dette verdens mektigste mann?

Vi snakker altså her om en president som selv er tatt til fange av et republikansk flertall i kongressen og senatet, og som slett ikke har levert det han lovet velgerne sine.

En kan nemlig ikke få gjennomslag for en politikk som ikke er omforent på begge sider i USA. Velgerne sørger nesten alltid for at det politiske flertallet i parlamentet er motsatt av partiet til presidenten. Og da er faren for å bli parkert av flertallet stor.

Da må man kunne samarbeide med selv de argeste motstanderne sine for å levere resultater. Det har Obama, dessverre, ikke fått til.

Hele denne situasjonen gjør at mange har mistet siste rest av tiltro til politikerne, og leter etter noe annet. Da er det The Donald spretter frem på scenekanten med sine enkle «løsninger» som han ikke ville hatt fnugg av mulighet til å sette ut i livet om han skulle vinne selve presidentvalget.

Det er nemlig ingen sak for et politisk flertall og «pakke inn» presidenten om man skulle ønske det. Landet er et demokrati hvor flertallet i parlamentet bestemmer det de vil.

I Europa trodde ingen at Trump kunne bli nominert for noen uker siden. I dag er han den sannsynlige vinneren av nominasjonen for republikanerne til tross for at han ikke engang har støtte i partiledelsen sin.

De vil ha Marco Rubio fra Florida, men velgerne deres er ikke enige, fordi han likner for mye på en politiker.

Det man egentlig ønsker seg til Det hvite hus, er en person helt uten politisk bakgrunn.

Som det ikke hefter noe ved fra Washington, og som ikke har solgt hjemstaten sin for politiske bein i hovedstaden.

Det er særlig på republikansk side hvor Grand Old Party (GOP) sliter tungt med å samle seg om en kandidat som kan utfordre Hillary Clinton i selve presidentvalget som kommer i november.

Utvalget var ikke spesielt imponerende fra starten av. Før «The Donald» fløt opp av gjørma.

Hillary ligger denne gang an til å bli nominert av det demokratiske partiet etter som primærvalgene flytter seg stadig lengere sørover i landet.

Den gamle hedersmannen Bernie Sanders sliter tilsvarende tungt siden begreper som sosialist eller sosialdemokrat i økende grad mangler gjenklang jo lengere sør en kommer.

Det oversettes vanligvis som kommunist, og den folkelige støtten tørker fort opp i varmen der nede.

Hillary er derimot ikke noe nytt, ektefellen til Bill Clinton som hun er. Man er ikke så veldig begeistret for familiedynastier i USA. Noe Jeb Bush, bror av George Bush, fikk smake på før han kastet inn håndkleet for noen uker siden.

Det fikk holde at både far og en annen sønn Bush har vært president i til sammen 12 år.

Selv om Hillary Clinton for tiden leder på meningsmålinger hvor hun og Trump måles mot hverandre, er det stor motstand mot henne blant velgere i USA.

Derfor vet ingen i dag hvordan dette valget ender. Nå ser det riktignok ut til å gå Hillarys vei. Men 8 år med demokratisk president er ofte lenge nok for velgerne.

Alle vet dessuten at hun var gjest i Donalds bryllup, og at han ga penger til valgkampen hennes sist hun stilte til valg.

Hvor uenige er de egentlig? Hun har også en uoppgjort historie rundt e-postkontoen sin hvor hun blandet USAs interesser med egne private eposter. Noe som etterforskes i disse dager.

Hennes beste sjanse til å vinne ligger derfor i at «The Donald» blir for mye å svelge for det republikanske partiet og velgerne deres, og at mange derfor hopper over til «fienden».