Kommentaren

«Nå blir det kake, folkens!»

Jeg elsker smaken av kake om morgenen. Det smaker mmm… opplagsøkning.
meninger

Vi som jobber i media er godt vant med tyn, harselas og latterliggjøring. Det er greit. Vi stiller oss jo laglig til for hoggs, og vi hugger som regel selv når sjansen byr seg. Så vi er relativt tykkhudet og godt forspent når andre herjer med oss.

Opplagssvikt. Papiravisas død. Annonsenedgang. Sluttpakker. Nedskjæringer. Facebook og Google og det helsikes internettet og fandens oldemor. Det er ikke lett for oss i media i disse dager. Mediehusene blør i alle ledd og det råder en generell usikkerhet rundt både arbeidsplasser og hvordan hverdagen vår vil se ut i overskuelig fremtid.

Men det er ikke totalt mørke, det skulle tatt seg ut. Alle trenger litt skryt, det er pur barnepsykologi, og får du det ikke av andre, så gir du det til deg selv.

Derfor har vi to dager i året (en på høsten, en på senvinteren) der vi er totalt rensket for alle bekymringer, dagen da vi feirer oss selv, der vi frigjør oss fra all negativitet, der vi spiser kake, tar selfies ved diagrammer vi lager selv, og lager egne saker om oss selv og vår egen selvopplevde suksess.

Disse to dagene er Presse-Norges egen 17. mai, julaften og cupfinale på én og samme gang. To dager i året! Det er dagen da Mediebedriftenes Landsforening (MBL) offentliggjør tallene for opplag og antall lesere. Åh, vi elsker det!

Det flotteste med disse to dagene er at alle er vinnere. Enhver redaksjon med respekt for seg selv setter derfor denne dagen de skarpeste hodene (og de er ikke få) på saken, der beskjeden fra sjefen er klar:
«Finn noe positivt! Og finner dere ikke noe positivt: Skriv at det er som er negativt er positivt!»

Alle journalister elsker å bli satt til denne jobben. Endelig slipper man for en stakket stund å forholde seg til presseetiske prinsipper, etterrettelighet og den hersens sannheten, og man kan heller bare gnure på med positivt ladede saker, som på toppen av det hele handler om en selv.

Selv ikke de mest skamløse eksemplene på betalt, kommersielt innhold når disse artiklene til knes. Selv det svakeste lysglimt i bekmørke tallregnskap, som roper KRISE i samtlige kolonner og rubrikker, fremstilles som høyfjellssol du må ha faktor 75 for ikke få gledesspredende hudkreft av.

De fleste forklaringer gjøres ved hjelp av en fiffig sammenligningsjournalistikk, i indre kretser godt kjent som relativitetsbaluba.

Noen klassiske eksempler:

Salget av papiraviser går ned:
«Flere leser oss på internett!»

Nettrafikken går ned: «Vi har fortsatt lesere på papir!»

Lesertallene stuper: «Vi bryr oss ikke om lesertall! Vi bryr oss bare om klingende mynt fra pluss-salg!»

Færre lesere på mobil:
«Vi har flere lesere på mobil enn vi hadde på mobil på 80-tallet!»

Man har færre markedsandeler totalt:
«Vi er større enn våre konkurrenter på papir!»

Tallene stuper på mobil, internett og papir:
«Vi er bedre enn noensinne på iPad mini og Samsung Galaxy!»

Unge lesere forlater oss:
«Vi har fortsatt et solid grep om leserne som har passert 80 år!»

Vi sliter big time og alle kan se det:
«Vi har det kjempebra! Se så fin kake! Vil du ha sluttkake ehhh… pakke?»

Alt er helt krise og tallene er så røde at det renner blod i alle bauger og kanter:
«Vi har pressestøtte!»
 

Tall og statistikker underbygges ved hjelp av feilaktige «faktabokser», med regnestykker selv ikke den mest durkdrevne matematiker skjønner en puck av, der pluss er kjempepluss, minus er enda mer pluss og der halvering er fordobling.

Kulerammer smøres inn med glidemiddel og kalkulatorer skrus på random. Går opplaget ned med 16 000? Ja, men så skriv at det går opp med 17 000!

Og så serveres det kake, mens man klapper seg selv og sine kolleger på skuldrene, og man krangler med konkurrenter i sosiale medier om å være mest mulig optimistisk på egne vegne og mest mulig negativ på andres vegne. Åh, det er helt nydelig.

Dette fremstår muligens litt snodig for dere som står utenfor og ser på, men da skal dere vite at dette er ikke for dere. Det er for oss selv.

Når ikke dere gidder å skryte av oss, tar vi heller skjeen i en annen hånd og gjør det på egne vegne. For vi trenger det.

Såpass kan dere unne oss. Og nå er det et halvt år til neste gang.

Så la oss spise kakene våre i fred og kose oss. I morgen er det alvor igjen.

Denne kommentaren ble første gang publisert 8. mars 2016.