Chippendales har hatt en tendens til å skape sterke reaksjoner gjennom sine opptredener. Nå har også uttalelser fra lokale politikere bidratt til at det koker i toppen hos en del.

«Jeg synes det er supert at Chippendales kommer til Tromsø», sier komitéleder og feminist Marta Hofsøy (Ap), om at Kulturhuset har booket «dansetruppen». Hun mener at bookingen kan forsvares, ettersom det er et danseshow, og ikke stripping.

Kulturhuset presenterer imidlertid de oljesmurte muskelbuntene på følgende vis: «De verdensberømte mannlige stripperne kommer til å sette byen i kok. 12 sexy karer på scenen i et forrykende musikalsk show med sang, dans og mye kropp. Chippendales er som Disneyland for damer!»

Det er mulig at Hofsøy får til å klassifisere det som dans, men ville hun syntes det var like supert hvis det var kvinnelige strippere som på lignende vis opptrådte i Kulturhuset? Ifølge Hofsøy selv, er svaret ja. Hanne Stenvaag (Rødt) er uenig, og mener at det er stor forskjell på kjønnene:

«Nei, det er mer problematisk. Personlig har jeg ikke interesse av dette strippeshowet, men jeg skal ikke demonstrere mot det heller. Men jeg ville vurdert å demonstrere om det var strippeshow med kvinner». Hmmm.

Tidligere har det vært en utbredt oppfatning om at nakenhet var OK hvis bare kroppen er utrent, og det er et visst element av humor involvert. Man er ganske prippen hvis ikke «I blanke messingen» passerer. Else Koss Furuseth og Henriette Steenstrup har også brukt nakenhet mange ganger i sine sketsjer, uten at noen har reagert negativt. Likhet mellom kjønnene i dette tilfellet, altså. Men hadde Sigrid Bonde Tusvik gjort det samme som sine komikerkolleger, ville nok beskyldningene om å «spille på kropp» haglet. Hun ser rett og slett for godt trent ut. Det samme gjelder Chippendales.

Det føles rart å snakke om redskap når man omtaler Chippendales, men jeg tror det er viktig å kalle en spade for en spade. Jeg tror også man må innse at objektiviseringen man opplever på en Chippendales-opptreden, er forbausende lik det den hadde vært om dem som var på scenen hadde omvendt kjønn.

Som en mann på jobben kommenterte det: «Jeg har ingenting imot kvinnelige strippere, det er de mannlige jeg ikke ser poenget med.» Den ironiske uttalelsen vakte naturlig nok stor latter. Det burde også Hanne Stenvaags uttalelse om at «kvinners kropper i større grad har vært noe salgbart, og at det derfor er en forskjell på kjønnene når det kommer til stripping».

I kjølvannet av «Moulin Rouge»-filmen dukket det opp en del grupper som kalte seg burlesque-dansere. Så vidt jeg skjønner forskjellen, skiller det seg fra stripping ved at damene kler av seg klærne på litt mer kunstnerisk vis. Som i Marta Hofsøys tilfelle, virket det som et febrilsk behov for å definere det som noe annet enn det det egentlig var – stripping.