(Foto: Tegning)

Foto: Tegning

1 / 1

«Si meg, må jeg true med mamma?»

Kommentaren

Norge utvider leteområdet for olje. Vi nærmer oss stadig Lofoten.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Jeg er en av de mange som nyter godt av Norges oljerikdom, all den tid jeg er en del av velferdsstaten. Jeg eier en bil som går på fossilt brennstoff. Så jeg hater ikke olje.

Jeg har venner og folk i nær familie som jobber i petroleumsindustrien, smarte og oppegående folk jeg både respekterer og anerkjenner på mange måter.

Men jeg vil ikke at det skal borres etter olje i Lofoten, Senja eller Vesterålen (LoVeSe). Ikke i det hele tatt. Og nå later det til at regjeringen, med god drahjelp fra deres gode venner i LO, akter å snikpetrolifisere disse områdene.

Og det er virkelig ikke greit. Her må de politiske partiene som har «miljø» som en del av sitt daglige vokabular våkne, og i særdeleshet Krf og Venstre, partiene som liker å skryte av at de har kontroll på Høyre og Frp i denne saken. Og, nei, jeg har overhodet ikke glemt Arbeiderpartiet.

Hvis ikke kan de bare slutte å snakke om det. «Walk as you talk», som det heter på godt nordnorsk.

En rekke av de blokkene det nå skal åpnes for ligger rett ved innløpet av Vestfjorden, der offentlige strømkart viser at en eventuell ulykke vil ramme hele Lofoten. Det er dette jeg reagerer på, og det er dette som må stoppes.

Det er ikke for at jeg er en hodeløs hippie som ikke skjønner hvordan verden henger sammen. Tvert imot. Dette er ikke spesielt vanskelig, og man trenger ikke konsekvensutrede det heller.

Jeg har allerede sagt hva konsekvensene ved en ulykke blir. Så jeg gjentar: En ulykke i flere av de feltene som nå legges ut vil ramme hele Lofoten. Sånn. Det var en helt gratis konsekvensutredning fra meg. Hilsen undertegnede og Norge en gang i fremtiden.

Jeg har dessverre aldri jobbet som fisker, men jeg skulle gjerne ha byttet ut noen av årene i platesjappe, bak en bar, inni et DJ-bur eller i en lesebås på universitetet med noen år på havet. For jeg elsker å være på havet, og prøver å komme meg ut på fiske så ofte jeg kan.

I det siste har jeg vært rett utenfor Kvaløya i Tromsø kommune og fisket skrei og storsei flere ganger. Havet har vært fullt av mat og fryseren er nå smekkfull av det fineste proteinet verden har på by på. Jeg elsker å fiske og jeg elsker fisk.

Les også: (for abonnenter) «Svømmende gullbarrer rett utenfor stua vår»

For meg representer fisken i havet rett utenfor der jeg bor en lys fremtid, og dette kommer altså fra en som normalt er ganske misantropisk og dyster til sinns. Men fisk utgjør håp, redning og fremtid.

Den største og aller siste livskraftige, enn si bærekraftige, torskestammen gyter rett utenfor kysten vår, i Lofoten og Vesterålen. Det er der nye generasjoner torsk bokstavelig talt fødes, år etter år.

Om våren gyter silda her, den feite og næringsrike fisken som har fått tilnavnet «havets sølv». Og i samme område er det enorme forekomster av breiflabb og steinbit, hyse, uer og sei.

Dette havet er også hjemmet til spekkhoggere, niser, springere, vågekval, knølkval og brugder, for ikke å glemme havørn, skarv, lundefugl og et utall antall millioner av sjøfugl. Og under denne havflata bugner det over av svære skoger med koraller, tang, tare og annet sjøliv.

I havet utenfor oss som bor her i Nord-Norge er et av verdens største matfat, eller gårdsbruk om dere vil, som fornyer seg år etter år. Der kan vi, med en klok forvaltning av kvoter og bestander, høste inn selvproduserende, sunn, næringsrik, velsmakende og lekker mat i absurde mengder i mange tusen år.

Ja, i evigheter, akkurat som vi allerede har gjort, og dét uten at vi engang trenger å så frø, vanne eller fôre bruket.

Det kommer derimot, bokstavelig talt, svømmende inn i armene våre helt gratis. Har du tilgang på båt, kan du ro rett ut fra land og hente deg opp så mye matauke du bare vil, eller du kan stå fra ei bru eller et svaberg og fylle opp sekker, poser og stamper med så mye småsei, torsk, makrell og sild du har lyst på. Situasjonen er helt absurd, utelukkende på en kul måte.

Eksperter tror det ligger olje under havet for 1500 milliarder kroner, bare utenfor Lofoten og Vesterålen. Det er selvsagt veldig mye penger. Men det er verdier som er skapt i løpet av cirka én million år, den er ikke fornybar og den forurenser.

Det blir et årlig bidrag på stusslige halvannen million kroner. Og bare for å ha det sagt: Selv norsk olje og gass forurenser, om petroleumsindustriens lobbyister gjentar aldri så mange ganger at det vi driver med er så uhorvelig mye renere enn det alle slemmingene i utlandet gjør.

Torskens bidrag alene er seks milliarder kroner i statskassa. Hvert eneste år. Og den er fornybar. Og vi kan, i motsetning til oljen, spise den. I alle mulige slags velsmakende varianter.

I en verden som vokser befolkningsmessig, der behovet for mat er konstant økende, og der globale miljøutfordringer konstant vil være øverst på den politiske agendaen i fremtiden, er det ikke bare en dårlig, kortsiktig og dum idé å begynne å tukle med områdene utenfor LoVeSe. Det er sågar direkte uansvarlig.

Når olje- og gassprisene på toppen av det hele stuper, og Europa ikke er spesielt villig til å betale prisen det koster for å produsere norsk gass, fortoner denne petrofile kortsiktigheten seg bare enda mer ubegripelig.

Det er ikke mer enn noen dager siden jeg leste en sak i VG med overskriften «Slik kan vi komme oss gjennom krisen – Oljeordførernes bønn til Erna». Nå er jeg glad de ikke er så gode i norsk i utlandet, for det må ha sett ganske latterlig ut om man bor i et mindre bemidlet land, altså i utlandet.

Men vi har likevel en situasjon som uironisk defineres som en krise. Og det er i oljebransjen. Løsning: Borre etter mer, og i de nære kystområdene der vi har tilgang til enorme mengder bærekraftig, selvproduserende og sunn mat.

LO-leder Gerd Kristiansen snakket nylig så hun ble rød i kinnene av opphisselse over «oljeeventyret i nord», og at nå er det vår tur og at nå skal vi i nord også ha det gøy.

For det første er svært usikkert hva de reelle ringvirkningene i vår region i praksis blir. Dernest må vi snart oppføre oss som voksne og spørre oss, som nasjon, hvor mye risiko vi er villige til å legge på bordet i denne rene gamblingen.

Ikke sats mer enn du har råd å tape, har alltid moren min sagt formanende til meg. Det er et mantra som også burde gjelde for en nasjon.

Jeg tror jeg må ringe og be henne ta regjeringsmedlemmene, støttepartiene, Arbeiderpartiet og Gerd Kristiansen i ørene.

For dette godtar jeg pinadø ikke.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: