Fra sidelinja

«Uvisshetens tid»

Daglig blir vi minnet om hvor lite vi vet og kan forutse. Stemmer det at det er ekstra vanskelig nå for tiden å spå om fremtiden, eller har det alltid vært slik?

  Foto: Statoil

meninger

Først er det oljen. Alle har en mening om oljeprisens utvikling. Selv folk som nesten ikke vet forskjellen på olivenolje og mineralolje, har meninger om prisen skal opp eller ned. Heldigvis bestemmer de ikke noe som helst.

Hvor lenge kan forresten oljen ligge rundt 40 dollar fatet, og sakte, men sikkert ødelegge lønnsomheta til hele det norske folk? Oljefondet eller pensjonsfondet, som vi også kaller det, eksisterer nemlig på oljeprisens nåde, og står i fare for å begynne å krympe om vi ikke får mer fart på prisen til det sorte gullet. Et krympende fond er da også dårlig nytt for våre fremtidige pensjonister.

Vi forsyner oss nemlig årlig av pengene. Å stjele litt av fondets avkastning for å finansiere underskuddet på driften av landet vårt, er faktisk en av de få tingene vi er enige om her i Norge. Men hvor mange prosenter av fondet kan vi bruke i året?

Både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre virker som nøkterne folk, og de har landet på i underkant av tre prosent, som vi kan bruke. Dette utgjør godt og vel 200 milliarder årlig av et fond på cirka 7000 milliarder. Disse pengene går inn i statsfinansene og er en betydelig del av hva det koster å drive dette landet med oss nordmenn inni. Faktisk opp mot 15–20 prosent av det vi koster på oss betales av oljen.

Trøsten er at dette er penger vi ikke har tjent selv og satt i banken. De er i stedet kommet rett opp av Nordsjøen og gjør at vi kan holde oss med et høyere forbruk enn innsatsen vår til daglig skulle tilsi. Fortsatt 15–20 prosent.

Hver nordmanns andel i oljefondet er altså en drøy million. Det er våre kollektive sparepenger som norske statsborgere. Det vi har på bok. Sammen. Forvalterne heter Siv Jensen og regjeringen. Bare de kan bruke av disse pengene dine som i fjor forrentet seg med cirka 27 000. Alt dette er nå brukt opp av regjeringen i 2015.

Men hva med i år? Vil det være nok avkastning til å balansere utgifter og inntekter for det året vi er inne i nå? Vet vi det?

For å skaffe oss rede på det må vi blant annet vite hvor mange asylsøkere som velger Norge i år. Problemet er at dette tallet, dessverre, har like mange forståsegpåere som oljeprisen. Noen tror landet kommer til å flomme over av syrere og afghanere, mens andre tror det ordner seg med den skrekkinformasjonen regjeringen sørger for å spre ut i verden dagstøtt.

Vi er nemlig helt sluttet å snakke om at Norge er verdens beste land å bo i. Det selvskrytet har vi måttet tygge i oss av redsel for å bli invadert av enslige menn fra de muslimske horder. Selv folk med små økonomiske ressurser har nemlig tilgang til en datamaskin eller et nettbrett/smarttelefon som renner over med ren reklame for det lille søte kongedømmet oppe i nord. Og det kan ikke fjernes, brent fast i den internasjonale nettrafikken som det er.

Men her har det faktisk vært en liten fremgang. Akkurat nå ramlet vi ned på fjerdeplass i en undersøkelse over hvor de lykkeligste menneskene i verden bor. Danmark sitter nå i dette lykke-klisteret på toppen av undersøkelsen. Island ligger også foran oss på lista, men dit er det ingen som kommer seg. I hvert fall ikke på sykkel.

Som alle land i Europa deltar vi i denne konkurransen om å gjøre oss minst mulig attraktive for å skjerme oss fra store flyktningkostnader. Men hjelper det hva vi gjør? Eller er det noen andre som er bedre enn oss til å leke bukkene bruse, og klarer å sende flyktningene over brua til neste land? Som godt kan være lille Norge. Dette vet vi heller ingenting om.

Så er det de arbeidsledige i kjølvannet av oljekrisen. Hvor mange er de og hva kommer de til å koste? Vi har tradisjon for å hjelpe hverandre her i landet, og derfor skal ingen kunne snike seg under radaren til våre politikere og gå til grunne på egenhånd.

Forskjellige tall svirrer rundt i det offentlige ordskiftet om saken. Faktum er at det nemlig ikke er sikkert at pengene til dette fins, uten at en må tøye bruken av nordsjømillioner ut over det oljestrikken kan tåle, og vi begynner å gjøre dype innhogg i sparekontoen vår.

For det spøker også en hel katalog av annen usikkerhet og uvisshet i horisonten. Den heter valgløfter, og kan beløpe seg til svimlende summer i et dårlig år, som jo vanligvis er året før det ordinære valget. Altså nå. Skrekkscenarioet er at store deler av oljefondet/sparepengene våre settes inn på sparekontoen til våre norske og lokale milliardærer som skattelette.

Så mye uvisshet har samlet seg opp i det siste at det eneste en kan gjøre nå for å ha en viss peiling på hvordan fremtiden kommer til å se ut, er å sleike på langfingeren og stikke den opp i været. Utendørs. Da finner man i hvert fall ut hvor vinden kommer fra. Men heller ikke mer. Likevel er vel noe bedre enn ingenting? I uvisshetens tid.