Historien viser nemlig at alt annet enn faktiske kutt av stillinger blir til vassent tåkeprat og fugler på taket. For 10 år siden måtte en ta ned 300 stillinger i administrasjonen ved å gå ned fra en administrativ styringsmodell med 4 nivåer til 2.  Tidligere hadde man altså holdt seg med både direktørnivå og seksjonsnivå under rådmannen. Nå fjernet man disse for å få mer direkte styring med tjenesteproduksjonen fra rådmannens side.

Når byrådsmodellen ble innført for drøyt fire år siden, skulle egentlig byrådene gjøre dette arbeidet som rådmannen hadde gjort tidligere. Men kompetansen ble for svak hos de politikerne som ble byråder, så man ansatte direktører og andre under disse igjen.

Slik gjenoppsto en slags tre-nivå-modell i tillegg til en dyrere politisk styringsmodell med byråder og rådgivere.  Samlet førte dette kommunen inn i et vanskelig økonomisk terreng som det forrige byrådet sleit med i fire år, og som dagens byråd nå begynner å kjenne på.

De om lag 300 stillingene som ble tatt bort frem til 2006 utgjorde ca. 7-8 prosent av alle ansatte og sparte kommunen i sin tid for anslagsvis 150-200millioner hvert år. Resultatet ble imidlertid at kommunen gikk fra underskudd til overskudd. 2006 ga derfor et overskudd på mer enn 100 millioner.

Dette høres enkelt ut, men var det slett ikke. Fagforeninger og opposisjonen i kommunestyret var helt imot det.  Og den politiske omorganiseringa førte nesten med seg en ren borgerkrig i kommunen, og kun med knappest mulig flertall gikk kommunestyret til slutt inn for å gjennomføre kuttene.  Alternativet den gang var Robek-lista som fører til at staten ved fylkesmannen griper direkte inn i den kommunale økonomiforvaltningen. Den lista fins enda, selv om fylkesmannen nok ikke helt skjønner omfanget av å skulle overstyre en kommune av denne størrelsen.

Det er egentlig forståelig at størstedelen av fagbevegelsen jobbet mot prosessen i Tromsø. De 300 som til slutt måtte gå fra jobbene sine gjennom naturlig avgang eller via omplasseringer, hadde fagforeninger som ikke kunne gjøre annet enn å forsvare sine medlemmers interesser. Det som er vanskeligere å forstå er opposisjonens rolle i dette. Det får man antakelig skrive på kontoen for snublefot i Tromsø-politikken, og så la det ligge der og sakte bli glemt av fremtiden.

Jeg leste med interesse at Høyres tidligere gruppeleder Rolleiv Lind for noen måneder siden uttalte noe av det samme som undertegnede. Bare færre stillinger kan redde økonomien.  Han har rett. I tillegg må en selvsagt se på hvilke investeringer en kan unngå/utsette for å dempe behovet for låneopptak. Her har ikke minst Frp hatt sterke meninger lenge. De bør lyttes til.

I dag bør en kanskje gå tilbake til en ren administrativ 2-nivå-modell omtrent slik den virket for fem år tilbake. Det betyr noen færre stillinger i administrasjonen. Deretter kan man gi innsparingskrav som omfatter hele organisasjonen. La oss si at alle kommunale virksomheter må skjære ned 5 -7 prosent av stillingene over en viss tid.  Det vil gi en bortimot tilsvarende besparelse siden nesten alt av kommunale utgifter til drift er lønninger.

Det kommer til å bli bråk av det. Og det kommer til å gjøre vondt mange steder i den kommunale tjenestejungelen. Tenker allerede med gru på alle de godt begrunnede henvendelser om unntak fra kravet. Men begynner en først å bevilge seg fritak for innsparinger for noen områder, så underminerer man fort hele hensikten. Da er det eneste man oppnår å få et rabalder uten like i politikken, men ingen effekt på økonomien.

Fordelen med at alle må gjennom den samme innsparingen, er at det gir en viss balanse og en trygghet for at egen virksomhet ikke er straffet for hardt.  En kan faktisk risikere å få større forståelse for tiltaket enn man tror i dag.

Og hva er ledelse? Er det å behage alle som har meninger, eller er det å ta de grepene som nødvendig for å skape et godt resultat for det store flertallet? Selvsagt skal man ta mange med på råd, og undersøke grundig. Men til syvende og sist må det tas beslutninger som kanskje under halvparten er enige i, og som til og med kan komme til å koste taburetter ved neste valg. Men hva gjør det? Ingen er vel lettere å erstatte enn politikere? Det er her velgerne kommer inn. Og de gjør stort sett jobben sin.

Den aller største krisen oppstår imidlertid først når politikerne ser på seg selv som overkompetente og uerstattelige. Det har vi tusen triste eksempler på fra hele verden rundt oss. Det er vel ikke noe å trakte etter?