Tenk deg at komikeren Dag Sørås slenger en morsomhet om den danske statsministeren eller Svenskekungens utsvevende natteliv, også kommer plutselig Erna Solberg og straffeforfølger ham. Absurd, tenker de fleste. Likevel kanskje ikke så absurd som man først får inntrykk av.

Tyskere er ikke akkurat verdenskjent for sin humor. Men når så en tysker prøver seg på et satirisk dikt, går jaggu Forbundskansler Angela Merkel ut og forbyr det. Merkelig.

Utgangspunktet for straffeforfølgelsen er TV-programmet «Neo Magazine Royale», som 31. mars hadde et innslag hvor Jan Böhmermann leste opp et dikt foran det tyrkiske flagget og et portrett av Erdogan. Her rettet han en rekke grove beskyldninger mot den tyrkiske presidenten, så grove at man skulle tro det ikke kunne tas for annet enn det det var – en halvdårlig fleip. Han kaller blant annet president Erdogan en «geiteknuller», beskylder ham for å slå jenter og for å se på barneporno. Samtidig heter det i diktet at Erdogan «stinker kebab og har en liten penis». Diktet heter, betegnende nok, «Ærekrenkende».

Om tyskere generelt kan hevdes å ha dårlig sans for humor, er tilfellet enda verre når det gjelder den tyrkiske presidenten. Recep Tayyip Erdogan har flere ganger tidligere reagert på politisk satire mot hans person. I dette tilfellet har han også funnet fram til en lite brukt tysk lovparagraf som åpner for straff på inntil ett års fengsel for fornærmelser mot utenlandske statsledere. Etter tysk lov må tyske myndigheter godkjenne bruken av denne paragrafen, og det er det Merkel nå har gjort.

Fra norsk pressehold, er fordømmelsene klare: «Ytringsfrihet er ikke et forhandlingstema. Selv om det finnes grenser selv for satire, er det vanskelig å forsvare en rettsprosess. Det gir dårlige signaler utad», sier presse- og ytringsfrihetsekspert Per Edgar Kokkvold.

Hvis man spoler tiden 10 år tilbake, var Norge innblandet i en lignende, diplomatisk skvis, da en norsk avis (Magazinet) publiserte en del vitsetegninger av profeten Muhammed. Reaksjonene ble som vi alle husker enorme, og politikerne, med Jonas Gahr Støre i spissen, sa hva som helst for å roe gemyttene. Og ble berømmet for dette da.

Mye kan tyde på at noe lignende har skjedd her. Merkel har store problemer innad i Tyskland, mye takket være hennes åpne holdning overfor flyktningkrisen. Det siste hun trenger nå, er samarbeidsproblemer med dem som kan hjelpe henne til å løse disse. Tyrkia er en viktig brikke der.

Uttrykket «politisk vilje» brukes innimellom for å forklare når noen tøyer grensene for å få noe til. Når man tøyer disse grensene altfor langt, bikker det mer over til «å gå over lik». Politisk vilje som gjør at man kaster ytringsfriheten over ripa, er et eksempel på det – både for ti år siden og i dag.

Det var ikke bare fra politisk hold det ble vist unnfallenhet da konflikten rammet oss – fra mange presseleire ble det uttrykt at det var «unødvendig» av Magazinet å trykke tegningene. Kokkvold var blant dem som sto fast på at vi ytringsfriheten ikke bare gjaldt når det passet oss eller andre. Han mottok også drapstrusler som følge av dette.

Det er et kjent fenomen at folk i totalitære regimer forsøker å forby humor rundt det de foretar seg. Humorens kraft når det gjelder å pirke i glansbildet, skal på ingen måte undervurderes. Men før man gir seg til å tenke at dette bare gjelder diktaturer eller kulturer fjernt fra vår, er det verdt å minne om at statsminister Bondevik gikk ut og hevdet at Otto Jespersens sluttinnlegg i «Torsdagsklubben» om hans pilleforbruk var injurierende.

Det var på sin plass å stille spørsmål rundt da, og det ville vært på sin plass nå også. Og at det skjer i humors form endrer definitivt ikke på saken.

Håper forsøket på å kneble den tyske komikeren fører til en tsunami av politisk satire – mot Erdogan, Erna Solberg, Kristin Røymo eller hvem det skal være.