Dette er intet nytt fenomen. Et av de sikreste vårtegnene i år etter kommunevalg med politiske skifter, er politisk motiverte utskiftningen i styrer kommunen har kontroll over. Det skjedde da Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre kom til makten i 2011. Nå skjer det igjen.

I den virkelige verden setter man sammen styrer etter bedriftens behov og styremedlemmenes kompetanse. Man tar utgangspunkt i bedriftens beste. Det skulle bare mangle.

I tromsøpolitikken mangler det. Fullstendig. Tre styreledere med borgerlig bakgrunn er foreløpig erstattet. I alle tre har Røymo innsatt partivenner. Flere bytter er visstnok på trappene.

Professor Kjell Arne Rørvik ved UiT, gir i onsdagens Nordlys uttrykk for at partiboken tilsynelatende er det viktigste kvalifikasjonskriterium når byrådet i generalforsamling etter generalforsamling bytter styreleder. Han fortsetter:

«Raushet på tvers av de politiske skillelinjene, er en akutt mangelvare i Tromsø».

Rørvik har rett.

Hva svarer så byrådsleder Kristin Røymo når hun blir konfrontert med Rørviks kritikk? Hun går rett i fornektelse:

«For oss er det kompetansen som er aller viktigst», understreker Røymo overfor Nordlys.

Røymos svar er virkelig egnet til å bekymre. Enten mener Røymo at det kun er Arbeiderpartitopper som har kompetanse til å sitte som styreledere i kommunale selskaper, eller så tror hun at tromsøfolk er så dumme at de ikke gjennomskuer henne. Jeg vet ikke hva som er verst.

Det handler om makt. Det vil si det handler i bunn og grunn om maktmisbruk. Maktmisbruk satt i system. Når alt kommer til alt er det relativt liten forskjell mellom de politiske blokkene på dette område. Man vinner et valg, og innser at det ikke er nok maktposisjoner i kommunen som sådan. For å tekkes sine egne og få ytterligere makt, deles det ut milde gaver til partifeller i form av maktposisjoner.

Jeg er overbevist om at de innvalgte nye styreledere kan gjøre en god jobb. Men de er valgt på feil premisser. Verken de eller vi er tjent med det. Det er dårlig eier- og lederskap.

Ærlighet varer lengst heter det. I eierskapspolitikken i Tromsø kommune trumfer enn så lenge herligheten ærligheten.