Jeg er livende redd for å bli lurt, noe som ofte kommer i veien for evnen til å le umiddelbart av det som i utgangspunktet virker å være hylende morsomt.

Tirsdag denne uken var nok et eksempel på en sak jeg trodde var for bra til å være ment i fullt alvor. Denne gangen var det en statsråd som sto for underholdningen.

Sylvi Listhaug, hele Norges innvandrings- og integreringsminister, tok turen til Hellas og Middelhavet for på nært hold å beskue hvilke forferdelige problemer de mange båtflyktningene lever med og oppi.

Det er i høyeste grad noe som burde oppta oss i Norge, og denne turen synes jeg isolert sett er både berettiget og på sin plass. Jeg har sansen for at statsråder tar turen ut av kontorene sine og oppsøker folk og fe som er direkte berørt av det feltet de jobber innenfor.

Derfor synes jeg det er bra at f.eks. Ketil Solvik-Olsen tar seg bryet med å kjøre rundt på alle veiene i Norge. Seriøst. Flere burde gjort det samme innen sine respektive felt. Det burde være en selvfølge.

Problemet i Listhaugs tilfelle var bare at det som sannsynligvis var ment som et PR-stunt for å skape troverdighet rundt eget departement heller slo kontra. I beste fall ble det bare ledd av.

Med journalister fra Dagbladet til stede lot hun seg intervjue og avfotografere mens hun duppet uti Middelhavet i en fullsikret, moderne overlevingsdrakt. Hun ble neppe tvunget ut i vannet.

En uttalelse om at «Det må være helt forferdelig» (altså å være en flyktning i samme situasjon, minus redningsmannskaper, minus overlevingsdrakt, minus genuin dødsangst og null idé om hva den neste timen og resten av et eventuelt liv vil inneholde) gjorde det hele bare enda mer ubegripelig.

Bildet av den smilende statsråden som plasket i havet foran pressefotografene, i det havet nordmenn flest drar på ferie i hopetall for å dykke, kose seg og bade frivillig i, utløste så mange vitser at sosiale medier var nær å knele av overbelastning.

I fare for å finne opp vitser andre allerede har funnet på, siterer jeg heller en slags greatest hits:

«Inspirert av Sylvi Listhaug åpner jeg vinduene i natt for å kjenne hvordan uteliggerne har det»(Sven Egil Omdal)«Sylvi Listhaug tar i dag en veldig lang lunsjpause så hun får vite hvordan de arbeidsledige har det»(Knut Hov)«Listhaug skal spille Risk for å oppleve hvordan krig er»(Satirenettsiden Helt normalt)«Reklame for norsk redningsarbeid utformet som flyktning-empatisk Nytt på Nytt-innslag. Listhaugs medierådgivere må være sadister med syk fantasi»(Kjetil Rolness)

Jeg kunne sitert et tresifret antall til. Det hele var en gave for alle som driver med humor og satire.

En statsråd på offentlig oppdrag overlater ikke noe til tilfeldighetene. Politikerne i det øvrige maktsjiktet i Norge er i dag omringet av rådgivere, sekretærer, spinndoktorer og andre fett honorerte demokratiparasitter.

Folk som skriver timer med gaffel og til enhver tid funderer frem nye og forsøksvis kloke utspill og gjerninger ment for å trekke til seg folket, altså velgerne.

På samme måte som at man ikke er garantert mer moralsk etterrettelighet og rettferdighet i et rom om det fylles opp med advokater, er det heller ikke slik at fremveksten av et stadig større korps av politiske rådgivere automatisk får politikerne til å fremstå klokere og mer folkelig appellerende.

I dag myldrer det av denne gjengen. Bak enhver dum uttalelse og politisk gjerning står det alltid minst tre rådgivere.

Kommunikasjonsrådgivere, assisterende kommunikasjonsrådgivere, kommunikasjonssjefer, politiske rådgivere, rådgivningssekretærer, sekretærrådgivere, for ikke å glemme metarådgiverne, de som gir råd til rådgivernes rådgivere.

Dette kobbelet skriver leserinnlegg i avisene, får den de representerer til å signere, og sender det ut til hele Medie-Norge. Der skriver de med et språk du sannsynligvis må være oppfostret i en tenketank (et sted der alle som mener det samme sitter og tenker de samme tankene) for å kunne skjønne essensen i.

De har gått på SoMe-kurs (kurs i sosiale medier, den største floskelmaskinen som er der ute) og er tungt belest i coaching, teambuilding og marketing – norske ord og uttrykk strekker ikke til, så klokt er det de driver med – og som pøser ut meningsløse klisjeer og oppmuntrende slagord det er tilnærmet umulig å være uenig i.

De kommer fra kreativitetskurs der alle holder hendene i været og roper utsagn som disse:- Alt i dette rommet er lov å si!- Intet er så negativt at det ikke er positivt! - Begrensninger begrenser! - Maksimer ditt potensial! - Du må yte, ikke bare 100 eller 110 prosent, du må yte 120 prosent! - En meningsmåling er bare en meningsmåling!(eller) - En god meningsmåling er et resultat av langsiktig jobbing og at velgerne har tillit til det vi gjør. - Vi er gode! I forhold til å sette og rette fokus! I forhold til i forhold til!- Carpe diem!

Det er denne gjengen som finner ut at partiet Venstre sist helg, i fritt fall mot sperregrensen, skal bruke landsmøtet til å tiltrekke seg velgere ved å lansere slagordet «Vi skal bruke tid og krefter på å forestille oss en verden vi ønsker å skape».

Tomme ord, hule utsagn, meningsløse setninger ment for å utmatte motstandere og bortlede trøblete opposisjonskranglefanter.

Og de er akkurat like kryptiske og selvtilfredse enten du befinner deg på venstresiden, høyresiden eller i det politiske sentrum eller vakuum.

Det er også noen slike smartinger som har sagt til Sylvi Listhaug at det er smart å plaske rundt i Middelhavet, utenfor Hellas’ kyst, for å virke empatisk og at hun tar båtflyktningenes problemer på alvor. Og det har de fått lønn for å gjøre.

De burde heller begynne å sende fakturaer til humorgrossistene Stand Up Norge.