«Russefeiring da og nå – her og der»

Johannes Hansen mener russefeiringen ikke er så heftig som man skal ha det til, men vil anbefale å få den ferdig i god tid før eksamen.

Illustrasjonsfoto: Vegard Grøtt / NTB scanpix.

meninger

Russefeiringa er over oss – og i avisenes spalter er man bekymret for utviklingen av russefeiringen. Historier om skrik, skrål, fest og frihetsberøvelse florerer. Mange mener at «rusfeiring» er det rette navnet. For oss som voks opp på 1950-tallet var saken grei: I Einar Gerhardsens Arbeiderpartistat var det først og fremst behov for arbeidskraft, – examen artium som det da het, var noe som borgerskapet «dilla» med.

Du kunne gå ut av Folkeskolen med «Særdeles godt» over hele «fjøla», hadde ikke familien råd til videre skolegang, så havna du «på silda», «på anlegg» eller «til sjøss» etter konfirmasjonen. Og ikke tror jeg – innerst inne – at vår generasjon var så mye mere «skole-sugen» enn dagens generasjon er. Jeg vil nå fortelle historien om det nærmeste jeg og mine kamerater kom en «russefeiring». Den handler også om skrik, skrål, fest og frihetsberøvelse.

17. mai 1959 – det året jeg fylte 18 år og teoretisk kunne ha vært russ – var jeg nyopprykket lettmatros ombord på et lasteskip på reise fra New York til Durban i Sør-Afrika. Denne dagen lå vi til kai i Santa Cruz på Tenerife for bunkring og proviantering. Dette ville ta noen timer, så da skuta var fortøyd skyndte vi oss i land. Det var tross alt 17. mai så nå skulle det feires! Vi var 7 norske gutter i alderen 17 til 19 år og en spanjol fra Barcelona som var noen år eldre. Sammen havnet vi på den første og beste bodegaen i havneområdet. Penger var ikke noe problem. Vi hadde med noen kartonger amerikanske sigaretter som vi solgte til innehaveren av «sjappa».

Festen var straks i gang, og jeg tror ikke vi lå mye etter dagens russ her. I tog gikk vi også, – to ganger rundt «sjappa» – skremte opp en katt og terga på oss en hund. Det ble «hoiet» hurra for 17. mai, og skål for 17. mai, og nye runder ble bestilt. Og stemningen steg! Plutselig spretter vår kompis fra Barcelona opp på bordet, hever glasset  og roper: «Viva la libre Catalonia!» («Leve det frie Catalonia). Vi norske stemte også i på hans «kamprop», og snart ljoma «Viva la libre Catalonia» ut over de solsvidde kaiene i Santa Cruz. Vi trodde vi «heia» på Barcelonas fotballag, men i virkeligheten så «heia» vi på en separatistbevegelse i det nordøstlige Spania.

Det varte ikke lenge før «sjappa» ble stormet av Guardia Civil – beryktet spansk opprørspoliti. Etter noen velrettede slag med langkøllene lå vi alle på magen på gulvet og ble påsatt håndjern. Straks etterpå ble vi «lempa» opp på lasteplanet av en gammel militær lastebil, og til «kallabushen» (fengslet) bar det. En finsk byssegutt som bare hadde stukket innom «førr at haelsa på och grattulera» – røk med i samme slengen. Til denne dag har jeg – motvillig, men dog – beundret hvor fort og «greit» disse karene i Guardia Civil fikk oss arrestert og transportert bort. Dette hadde de rutine på!!

Vel framme i fengslet ble vi plassert i en stor fellesselle av den typen man kan se i gamle cowboyfilmer: Bakvegg av gammel natursteins-mur, og med jerngitter i front. Stemningen var enda såpass «høy» at noen av oss arresterte fortsatt ropte på «mas cerveza» («mere øl»). Da kom det to politisoldater og truet med en veritabel brannslange. Her var det bare vann å få! Stemningen sank. Ut på kvelden kom kapteinen anstigende for å «betale oss ut». Til vanlig var dette en jovial herremann som stort sett gikk i rutet skjorte og strikkejakke – men nå var han i full uniform. Med seg hadde han den unge telegrafisten – også han i uniform, og bærende på en meget «offisiell» dokumentmappe. Daghavende løytnant i Guardia Civil avdeling Santa Cruz var også i nystrøket, stram uniform med den karakteristiske hatten. Fangeutvekslingen kunne begynne.

Først orienterte politiløytnanten om den generelle situasjon og grunnen for arrestasjon: Fest, fyll og falsk sang overså man glatt. Dette foregikk tross alt på en bodega i et spansk havneområde. Skulle det oppstå slagsmål så ordnet man opp i dette på stedet, med langkøller! Sigarettsmugling så man «stort på», og den lokale prostitusjon så man «gjennom fingrene med». «Libre Catalonia» derimot, der gikk grensen, også for skandinaver på gjennomreise. Kapteinen sa seg straks enig, Guardia Civil var ikke noe man «la seg ut med» i de tider (faktisk ikke nå heller!). Denne halvmilitære del av den spanske ordensmakt var på 1950 og 60-tallet oppsatt med langkølle, Luger-pistol og Mauser Carabin (intet mindre!). Boten til den Spanske stat for «oppvigleri» ble betalt i amerikanske dollar fra kapteinens «offisielle» dokumentmappe, og behørig protokollert og låst inn i stasjonens safe. «Kompensasjon» til hver enkelt politimann som hadde deltatt i arrestasjonen ble betalt i spanske pesetas og gikk «rett i lomma».

Vi ble alle etterpå behørig trukket i hyre for denne «spasen»! Deretter ble vi skandinaver plassert på den samme lastebilen og kjørt om bord, – dog uten håndjern. Vår gode kompis fra Barcelona måtte bli igjen, han var nok Guardia Civil ennå ikke ferdig med. Vi som «reiste til sjøs» i disse tider så på Spania under general Franco som et slags «Mexico i Europa». Man får ha oss unnskyldt, vi var unge og uvitende.

Senere i livet, som en godt voksen mann, tok jeg faktisk eksamen i videregående skole. Russefeiringa sto jeg over. Som det i dag anbefales, og som dere nå skjønner, så hadde jeg gjort meg ferdig med russefeiringa i god tid før eksamen!