Hauge har vært så lenge i gamet at de færreste vil huske hans mange krumspring. La oss derfor friske opp hukommelsen.

Vossingen Rune Hauge var assistentmanager i Nürnberg, før han i 1984 ble markedsdirektør i Bryne. I 1990 gikk han imidlertid til skrittet å bli fotballagent på heltid. Det er da moroa begynner.

Etter å blant annet ha forhandlet fram Alf Inge Haaland-overgangen fra Bryne til Nottingham Forest, og Teddy Sherringhams ferd fra Forrest til Tottenham, ble han i 1995 fratatt agentlisensen for en periode, etter at det ble kjent at Arsenal-manager George Graham hadde mottatt 5 millioner kroner under bordet, i forbindelse med spillerovergangene til Pål Lydersen og John «Faxe» Jensen.

Rune Hauge kom også i søkelyset under en annen skandaleovergang, da han fikk 150.000 i bot av NFF for å ha gjort en ulovlig avtale med Lyn, da John Obi Mikel første gang kom til Norge i 2004. John Obi Mikel spiller i dag for Chelsea.

Til tross for disse åpenbare bruddene, har NFF hele tiden valgt å bruke Hauge for å forhandle fram TV-avtalene sine. Argumentet har vært at han er så god i forhandlinger. At han har kompetanse, er greit nok, men spørsmålet er om NFF ville brukt David Toska som forhandler, hvis han var eksperten på området? Er alle etiske spørsmål underordnet noens antatte ekspertise? Tydeligvis, om vi spør NFF.

Rune Hauge er en dyktig bridgespiller med blant annet gull fra EM for lag, og at han spilte sine kort riktig overfor Fotballforbundet, er åpenbart. I 2002 stakk Hauge av med 20 millioner i forbindelse med TV-avtalen. Direktør i Rosenborg, Nils Skutle, raste den gang og sa: «Dette må aldri skje igjen. Så mye penger skal bare ikke fyke ut av norsk fotball».

Da Hauge i 2005 solgte medierettighetene til norsk fotball til TV2 og Telenor for én milliard kroner, fikk han 100 millioner kroner for jobben. Denne gangen syntes NFF og Skutle derimot at det var «vel fortjent». Året etter dro han ut tilsvarende beløp for å forhandle fram svenskenes TV-fotballavtale, og senest i fjor var Hauge katalysator for en ny TV-avtale for NFF, men denne gangen fikk han bare 30 millioner, ifølge Dagbladet.

Onsdag smalt nyheten i Dagens Næringsliv om at Guernsey-selskapet Rune Hauge i en årrekke har eid, Sarnia Management Corporation, kobles til mer enn 200 ulike offshoreselskaper i «Panama Papers». Ingen som har med fotball å gjøre virker spesielt overrasket.

Har virkelig grådighet ingen grenser? Når noen har sikret seg sjokkerende 250 millioner kroner på å sitte i noen forhandlingsmøter, må da i alle fall selskapet de representerer betale skatt. Summen er tilsvarende årsomsetningen til fem Tippeliga-klubber på TILs størrelse, bare sånn at du skjønner størrelsesordenen.

Det er som regel gode grunner til at enkelte ikke ønsker at noen skal få innsyn i saker, og det er fordi de rett og slett ikke tåler dagens lys. Hele 37 FIFA-topper har blitt tiltalt etter at sannhetene rundt bestikkelsessaker har kommet fram, og president Sepp Blatter «valgte» å gå av, og ble senere bannlyst fra organisasjonen. Hans erstatter, Giovanni Infantino, har også blitt innblandet i korrupsjonsskandaler som viser at han i UEFA-tiden inngikk avtaler med tiltalte personer han tidligere benektet å ha hatt noe med å gjøre. Også denne har kommet i kjølvannet av «Panama Papers»-avsløringene. Denne uka ble det i tillegg klart at UEFA-president Michel Platini går av, etter at Idrettens voldgiftsrett (CAS) dømte ham til fire års utestengelse for «ureglementerte pengeoverføringer» fra Sepp Blatter.

Norges Fotballforbund og Norges Idrettsforbund har som kjent ikke vært så ivrige etter å la noen få innsyn, men etter press har vi fått vite hvordan de har sløst bort over en halv million i Sotsji på minibuss og tolk i en uke og hvordan Kjetil Siem har strødd om seg med penger. Det er kanskje ikke ulovlig, men i beste fall skammelig.

Grunnen til at dette angår oss, er fordi denne røde tråden med tvilsomme avtaler og sløseri, som går fra toppen i idrettsverden og godt ned i systemet, er det til syvende og sist de vaffelstekende foreldrene og de tusenvis av dugnadene som betaler for. De dyre inngangsbillettene som studentene og arbeidsledige må ut med, kunne vært betydelig lavere hvis ikke NFF-pamper med over 3 millioner i lønn satt og kastet penger ut av vinduet, og til hverandre i lyssky omgivelser.

Og det er på tide å spørre om hvor mange ganger Rune Hauges tvilsomme aktiviteter skal bli avslørt før NFF slutter å samarbeide med ham?