Med 17. mai rett bak ryggen vår forstår en at Ukraina kunne vinne finalen i ESC. (Eurovision Song Contest) Tidligere Melodi Grand Prix med en, musikalsk sett, temmelig ordinær sang. «1944» var riktignok sterk den, tekstmessig.

Basert på en selvopplevd familiehistorie om hvordan krimtatarene ble deportert fra halvøya si dette året og utryddet, fikk russerne så hatten passet. Men den som ble tungen på vektskålen, og gjorde dette mulig, var … mobiltelefonen.

Dette underholdningsprogrammet fra Eurovisionen er nå blitt så politisk som det burde være. Vi lytter ikke lenger til de kulturpolitiske bedreviterne om hvor tøvete og dårlige disse låtene er. Faktum er at vi bryr oss lite om musikken her. Heller spørsmålet om hvorfor underholdning, som det eneste, skal være frikoblet fra politikk og annet man burde være opptatt av?

I virkeligheten kan man rett og slett ikke få nok kanaler for at folk skal få ytret seg. Slik faksmaskinen ble redskapet på Den Himmelske Freds plass i Kina. Da kunne man bare sende faks fra Kina når alt annet var avstengt av kommunistpartiet.

Og slik at de vakreste bildene en kan få fra tidligere innestengte diktaturer, var stabler med parabolantenner som deles gratis ut til folket for at de selv skulle få se hvordan verden utenfor så ut. Vi andre vet jo hvilke digitale søppelmengder en da utsettes for. Men det skal folk finne ut av sjøl.

Under siste verdenskrig her hjemme, var det litt stillere. Da var det den lille bindersen man gikk med i jakkeslaget for å uttrykke sin personlige motstand mot det tyske herreveldet. Bindersen var svært anvendelig til hverdag som til fest.

Slik har denne festivalen, som nå har hatt sin gjenfødelse fra uinteressant kvasi-underholdning en slapp lørdagskveld, til å bli en utfordrende arena midt i verdenspolitikken som verdens ledere har grunn til å frykte.

Tenker Vladimir Putin satte kveldsmaten i halsen foran TV-en denne kvelden i Globen, Stockholm. Ikke bare annekteringa av krimhalvøya fra 2014 kom under ild via telenettet, men også de solide dosene med homofobi denne lederen har slengt rundt seg de siste årene fikk seg en smell. Spørsmålet nå er hvorvidt Russland kommer til Kiev neste år. Eller om Putin virkelig skal drite seg ut for all verden?

Det er ikke er første gangen storpolitikk blandes inn i underholdning. Det har bare vært litt mer diskret. Sist med herr Conchita fra Wien med en låt vi glemte lenge før bildet av den skjeggprydede mannen i kvinneklær forsvant fra netthinnen.

Kjønn har de siste årene i økende grad vært denne festivalens anliggende. Og godt er det. Mange mener jo også at dette er klodens største party for festglade mennesker uansett kjønn og legning.

I år forsvant det norske bidraget i storpolitikken. I den norske delegasjonen hadde man kanskje et håp om at det samiske flagget skulle bli nektet i Globen denne kvelden. Slik at det kunne bli en viss mobilisering av det. Men når så ikke skjedde var bare de utmattende nerveproblemene til artisten igjen.

Og de, selv om de sikkert er alvorlige nok for en folkekjær artist i lille Norge, kunne selvsagt ikke måle seg med de dimensjonene en rullet ut i deportasjonen av en kvart million mennesker i 1944 og Russlands okkupasjon av Krim-halvøya 50 år etter.

Så hva blir fremtiden til dette showet?

I utgangspunktet ser en nå at dette holder på å bli en global foreteelse. En blir ikke kvitt i Australia som ble invitert inn etter festivalens jubileum. De kvalifiserer seg årvisst til neste årets festival. Hvem blir den neste som skal inn?

Og hvem tør egentlig delta etter at politiseringa nå har nådd vifta og de teknologiske hjelpemidlene gir folk muligheter de ikke hadde før? Nå må en bare håpe at ikke Eurovision feiger ut og strammer inn på politisk innhold som kan fremføres.

Det vi lett kan se er at oppgavene står i kø for et samfunnsbevisst underholdningsprogram. Hva med sprengkraften i at kvinner ikke får lov å kjøre bil i Saudi-Arabia? I samme åndedrag, hva med at jenter ikke får skolegang i store deler av verden? Bare kurs i de deler av Koranen som forteller at de skal holde seg innendørs hele livet.

Hva med de små sliterne i brannfarlige fabrikker som selger barndommen sin for knappe matpenger til familien?

Og hva med dødsstraff i USA?

Oljesand i Canada, skiferolje og brunkull i kolossale dagbrudd i Tyskland som sakte, men sikkert dreper planeten vi alle sammen bor på?

Som en ser er oppgavene endeløse. Og med den digitale revolusjonen som bakteppe skal det bli fryktelig vanskelig for fremtidens politiske ledere å holde folket utenfor.

Dette kan vel ikke vi være motstandere av. Eller …?