Ord som dette faller ofte når man diskuterer folk som er mindre heldig stilt enn en selv. De finner man overalt. Du kan gå en runde rundt Oslo S i landets hovedstad, eller se utenfor Tempohjørnet i Tromsø. Der er de. De som ”bør ta seg sammen”. ”Narkisene”. De som ikke gjør et ærlig dagsverk, slik som oss. Hvorfor tar de seg ikke bare sammen? Bidra litt?

Eller hva med han som enda ikke kan gangetabellen? Han er jo snart 15 år! Hvorfor kan han ikke bare skjerpe seg? Hvis jeg ikke klarer noe setter jeg med ned og sørger for å lære det! Hvorfor kan ikke han bare gjøre det?

Siden tidenes morgen har verdens vellykkede stilt seg det samme spørsmålet. Kan de ikke bare skjerpe seg?

Noen gjør også det. Det finnes mange eksempler på folk som etter å ha vært i grøften stiger som fuglen Fønix fra asken og klarer seg utmerket. Men hva med de mange som aldri tar seg sammen? Hvorfor?

Hvis jeg tenker tilbake på egen oppvekst gikk jo ikke alt som smurt for meg heller. Jeg hang med folk som ikke akkurat inspirerte til skoleinnsats, jeg leste altfor lite og jeg tok valg som jeg definitivt ikke burde tatt. Flere av mine tidligere venner fra ungdommen tilhører i dag kategorien av dem som mange nok mener burde ” ta seg sammen”.

Selv klarer jeg meg utmerket med familie og trygg jobb og en grei utdannelse som jeg (noe forsinket) klarte år surre meg til. Hvorfor klarte jeg det, og ikke andre?

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg tenkt mye over disse tingene. Hvorfor? Innerst inne vet jeg jo at jeg har svakheter i massevis. Jeg liker sofaen. Jeg liker å gå på jakt når jeg egentlig burde vasket bilen. Jeg liker å se en episode til av favorittserien i stedet for å legge meg, med det forutsigbare resultat at jeg er mindre effektiv på jobben dagen etter enn jeg burde vært.

Jeg er glad i usunn mat, whisky og gidder ikke trene så mye som jeg burde. Det hender jeg tenker i mitt stille sinn at jeg burde vært bedre forberedt før et møte. Pluss en masse andre ting som jeg vil holde for meg selv. Arbeidsgiveren min leser kanskje dette. Men feilene er der. I hopetall. De er nok hos deg også om du tenker deg om. Kanskje du lykkes på alle synlige områder. Jobb, trening, kosthold, sosialt også videre, men du har ditt  å slite med du også. Selv om bare du vet hva det gjelder.

Så hvorfor? Hva er det som skiller meg og alle de andre som klarer seg greit og de som ikke gjør det?

Det som blir mer og mer sentralt for meg når jeg skal prøve å finne en forklaring på dette, er at ikke alle starter på null når vi blir født. Vi starter på helt forskjellige steder. Jeg er født av en mor som bryr seg. Jeg har en far som bryr seg. Jeg har familie som jeg vet i en krisesituasjon vil slippe alt de har i hendene uansett hva det er og komme meg til unnsetning.

Hvordan ville det gått med meg om jeg hadde en far og mor som ikke brydde seg? Kanskje de hadde alkoholproblemer? Kanskje jeg ble mishandlet eller kanskje ”bare” ignorert? Hva da? Ville jeg vært der jeg er i dag? Ville jeg ved hjelp av egen karakter og styrke kjempet meg på beina fått min utdannelse? Fått jobb, blitt familiefar og en middels bra ektemann?

Kanskje, men helt ærlig så har jeg ingen tro på det. Du blir hva du spiser sies det, og jeg tror også du ofte blir hva du får.

Det er denne erkjennelsen som gjør at jeg blir provosert når jeg hører at folk må ”ta seg sammen”. Disse NAV- erne! Disse som er sykemeldte hele tiden! De kriminelle, stoffmisbrukerne, de uføretrygdene.

Hvor uføre er de egentlig? Var ikke han nettopp i syden?

Fra Stortinget hører vi stadig om hvordan unge arbeidsledige bør ha arbeidsplikt før de får trygden. Greit nok, men implisitt i diskusjonen ligger det klart i dagen en oppfatning av at arbeidsledige generelt er for late. De gidder ikke å jobbe, men er fornøyd med trygd.

Naboen er på nok en fisketur.

- Men han er jo sykemeldt! Hva faen? Mine skattepenger!

Men var det noen som spurte hvorfor de eventuelt ikke gidder? Hva med hver og en av dem sin historie? Er den interessant? Hva med den psykisk syke arbeidsledige? Det finnes mange av dem? Er de late?

- Hun som plutselig fikk sosial angst og kjørte firmaet sitt i dass.

- Han som begynte å høre stemmer inni hodet og mistet hele det sosiale nettverket..

- Naboen som aldri kom over tapet av datteren sin.

- Den energiske kollegaen som plutselig ble rammet av hyppig og kraftig hodepine, og som derfor ikke klarte å levere gode resultater lenger.

- Den populære sjefen som fikk multippel sklerose og dermed et betydelig fravær.

Personlig skulle det ikke mer til enn arbeidsledighet over en lengre periode før jeg kjente på ubehaget ved å treffe naboer og nye folk. Jeg var hele tiden redd for at de skulle spørre hva jeg jobbet med. Som jo var ingenting. Flaut for en familiefar, syntes jeg.

La det være klinkende klart; Det finnes helt sikkert folk som av forskjellige grunner bør ta seg sammen. Men før man klistrer  ”de bør ta seg sammen ” over hele grupper av mennesker bør man ta innover seg at det ikke er slik at livet starter på null for alle. Vi er individer og bør bli behandlet som det, selv i NAV-kø eller på fisketur med sykemelding i baklomma.

Derfor skal vi alle være en smule tilbakeholdne med å be alle andre skjerpe seg. Hovmod er ikke like gøy når avsenderen går på en knock-out selv. Jeg har sett det skje.

Så skal man kunne gjemme seg bak en vond barndom og i tillegg ta det ut på oss andre? Nei, selvsagt ikke. Det eneste jeg ber om er at vi blir flinkere til å tenke at det kanskje ikke er like lett for alle å ”ta seg sammen”. Ikke nødvendigvis fordi man er en lat, kriminell, parasitt, men kanskje av andre grunner som det er vanskelig for andre å sette seg inn i.

Å bli generalisert er også det mest demotiverende som finnes. Kanskje du kan ofre det en liten tanke neste gang en politiker slår seg på brystet og stiller krav til dem nederst ved bordet om å ta seg sammen og stå opp om morgenen.