Tromsø står foran sitt største samferdselsløft noen gang. Dersom Tromsø lykkes i å få på plass en bymiljøavtale med Staten, vil dette utløse investeringer som vil komme alle trafikanter til gode – mer enn på 1960- og 1970-tallet, da Tromsøbrua og Sandnessundbrua ble bygd, og mer enn på 1980- og 1990-tallet, da vi fikk bygd tunnelene både på Tromsøya og under Tromsøysundet.

Ved store og omfattende samfunnsprosjekter opplever vi ofte at debattene begrenser seg til de enkeltelementene som media fatter størst interesse for, eller de få tingene hvor det er politisk uenighet. Dette er selvsagt forståelig, men det vil være synd dersom de fleste ikke gjøres i stand til å se helheten i den utbyggingen vi nå kan stå foran.

Noen ønsker å gi Tromsø et rykte som en by der vi krangler om alt mulig, og der vi ikke evner å bli enige om noe som helst. Det er mulig ryktet er berettiget, men i tilfellet med arbeidet om å utarbeide en ny transportplan er enigheten tilnærmet total – både om hva som er utfordringene om hva som er målene.

Utfordringene handler om vekst: Tromsø har lenge vært blant de norske byene med størst vekst. Det er de fleste av oss glade for, og vi ønsker å legge til rette for at denne veksten kan fortsette – og at byen også i fremtiden skal utvikle seg som en spennende og mangfoldig by og bo i og å jobbe i. Men veksten har en høy pris, og denne prisen handler om trafikkavvikling. Byen tåler rett og slett ikke at privatbiltrafikken skal vokse like raskt som tilfellet har vært de siste årene, der veksten i privatbiltrafikken har vært enda større en befolkningsveksten.

Målsettingen handler om trafikkavvikling: Verken kollektivtrafikk eller privatbilisme er mål i seg selv – dette er virkemidler. Målet er rett og slett at så mange mennesker som mulig skal kunne forflytte seg dit de ønsker, raskere, billigere og tryggere enn i dag. Dette er en ganske formidabel ambisjon.

■ De som ønsker å reise kollektivt skal få oppleve dette som en effektiv reiseform, med busser som går hyppigere enn tilfellet er i dag, som tar dem raskere fram til reisemålet, i et trasésystem som er lett å forstå. Dette krever investeringer i form av materiell, men også i form av kollektivfelt og effektive traseer som hjelper bussene til å komme raskt fram.

■ De som ønsker å reise til og fra jobb ved å sykle eller å gå, skal oppleve dette som trygt og godt – hele året. Dette krever investeringer i form av gang- og sykkelveier, sykkelfelt og fortau der slikt mangler i dag.

■ De som av ulike grunner fortsatt er avhengig av å bruke privatbil, skal kunne velge dette uten å måtte stange i stillestående kø det meste av reisetiden. Dette krever en viss utbygging av veier, men først og fremst krever det at vi lykkes med tilretteleggingen av kollektivtrafikk og tiltak for mye trafikanter, sik at vi unngår vekst i privatbiltrafikken – og at vi dermed er like langt med hensyn til køer.

Gevinst for miljø og næringsliv

Samferdselsløftet i Tromsø er først og fremst en transportplan, men også en miljøplan. Transport og trafikkavvikling har stor betydning for miljøet vårt – både for støv, støy og utslipp av klimagasser. Transport har betydning for flere roller og aktører i samfunnet – ikke minst for næringslivet. Transportplanen er derfor både direkte og indirekte viktig næringspolitikk.

Direkte handler dette om å redusere de unødvendige kostnadene Tromsøs næringsliv i dag har som følge av en ineffektiv trafikkavvikling. Næringslivet selv har beregnet at køene – ikke minst langs Stakkevollveien – fører til ekstra kostnader på 70 millioner kroner årlig. Den kostnaden håper vi å kunne spare næringslivet for gjennom en ny tverrforbindelse i tunnel og tiltak for å redusere privatbiltrafikken. De indirekte gevinstene for næringslivet er heller ikke ubetydelige. Ved at privatpersoner kan velge andre og billigere måter å reise til og fra jobb på, sparer de penger; kjøpekraften øker – noe som selvsagt vil komme næringslivet til gode.

Arbeidet med transportplanen har pågått lenge allerede. I over tre år har Tromsø kommune, Troms fylkeskommune og Statens vegvesen sammen jobbet med de utredningene som nå skal danne grunnlag for hvorvidt Tromsø kvalifiserer til en bymiljøavtale med Staten. Veldig mange mennesker har lagt ned en stor arbeidsinnsats. I løpet av den tiden utredningsarbeidet har pågått har vi hatt valg, med skifte av politisk regime i både kommune og fylke. Styringsgruppa for Transportnett Tromsø har dermed hatt representanter fra forskjellige partier – som har stilt seg bak både utfordringene og målsettinger som planene skisserer. Politikere på tvers av blokker og partier har sett behovet for å samle seg om de overordnede målene, og lykkes med det. Det er viktig å ha med seg nå når debatten kommer til å handle om virkemidler.

Virkemidlene har vi ulike meninger om, og debatten om disse har pågått en stund allerede – særlig om spørsmål som bompenger og parkeringsrestriksjoner eller om hvorvidt en ny forbindelse til Kvaløya skal gå til Selnes eller via Håkøya. Noen av beslutningene vil være upopulære hos deler av befolkningen, selv om de nesten gir seg selv.

Å gjennomføre historiens største samferdselssatsing i Tromsø, vil være umulig uten at Tromsø får en bymiljøavtale med Staten. For Staten er betingelsen at vi lokalt bidrar med minst halvparten av finansieringen – og at privatbilismen ikke øker fra dagens nivå. Det er vanskelig å se at dette skal la seg gjøre uten at vi innfører bompenger, og samtidig klarer å gjøre alternativene til privatbilen mer attraktive.

Dersom vi griper muligheten, og klarer dette løftet, vil vi sikre at Tromsø blir en trygg og attraktiv by med et lønnsomt og spennende næringsliv også i fremtiden.