Det var i NRKs «Debatten» det hele utspant seg, der man diskuterte motsetningene og konfliktene mellom oppdrettsnæringen og det tradisjonelle kystfisket etter torsk.

Forskning har en relativt høy status i Norge. Vi er godt over snittet utdannet her til lands. Ikke er flertallet av oss spesielt religiøse heller, så akademisk kunnskap er noe vi generelt har brukbar tillit til.

Selv relativt hardt troende i landet har tillit til vitenskap og forskning.

Derfor har det vekket oppsikt når Sandberg flere ganger i år har uttalt seg om forskningsmiljøet, blant annet rundt Havforskningsinstituttet (HI).

Det begynte i februar, da han som relativt fersk fiskeriminister kom med et indirekte krav til HI om at de jaggu hadde med å være positiv til oppdrettsnæringen.

At forskerne så å si burde heie på dem, og være behjelpelig med å fremskaffe materiale som samsvarer med regjeringens ambisjoner om å mangedoble oppdrettsaktiviteten langs kysten. For Norge og næringens skyld.

Slikt blir det selvsagt bråk av, både i de politiske miljøene og blant forskerne. Den dagen forskere skal ha som oppgave å levere resultater som er i samsvar med myndighetenes ambisjoner, er vi virkelig ute å kjøre, noe både den politiske opposisjonen og ikke minst forskningsmiljøet selv understreket ettertrykkelig.

Og nå havnet han nok en gang i klinsj med en akademisk festbrems, professor og forsker Jon Olaf Olaussen, også han kritisk til oppdrettsnæringen.

Sandberg mente Olaussen hadde en politisk agenda bak sin argumentasjon (tenke seg til). Olaussen er, for ordens skyld, professor i ressursøkonomi, med fokus på oppdrettsnæringen ved Handelshøyskolen i Trondheim, NTNU.

Det hele toppet seg etter sending, da debattantene skulle løsne på snippen og pludre uformelt, slik man ofte gjør etter debatter.

«Jeg vil ikke ha noe med sånne som deg å gjøre, sa Sandberg, og vendte ryggen demonstrativt til», fortalte Olaussen til NRK dagen etterpå. Ikke engang et forsøk på å løse opp stemningen ved å vise til at de begge var fra Levanger hadde hjulpet nevneverdig.

At en statsråd legger seg ut mot forskningsmiljøet er langt fra uproblematisk, spesielt den delen av forskningen som er kritisk.

For det er her paradokset ligger, at det er nettopp den kritiske forskningen eksempelvis oppdrettsnæringen er fullstendig avhengig av, for å vise kritikerne (og dernest forbrukerne og markedet) at de tar problem med rømming, lus og annen forurensing på alvor.

Forskning som innrømmer at den jobber mot eller med en agenda er dessuten totalt verdiløs. For det er ikke forskning. Da er det propaganda.

Frp har i årevis vært det suverent flinkeste partiet når det kommer til å sense hva mannen og dama i gata tenker. De pleier å være først ute på å kommentere dagsaktuelle hendelser med politisk innhold, og de pleier å være treffsikre. Ikke rent sjelden kommer de andre diltende etter, men da er saken allerede tatt av Frp.

Og, klart, en slik fremgangsmåte er mye mer tilpasset et liv i opposisjon. Det er ikke like lett å klage på alt som er galt i samfunnet når en selv sitter bak roret og har ansvaret for det.

Da kan man heller vende seg mot akademikerne, de arrogante bedreviterne i elfenbenstårnene som hele tiden skal være festbrems og stemningsforsurnede åndssnobber. Attpåtil med våre skattepenger! I verdens rikeste land!

For det er forskerne som sier at den globale oppvarmingen er menneskeskapt.

Som hevder at det er altfor risikofylt å borre etter olje i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Som sier at bil- og flytrafikken på et eller annet tidspunkt er nødt til begrenses.

Som påstår at alle i hele verden ikke kan spise rødt kjøtt til middag hver dag om vi skal unngå at naturen kollapser.

Som forfekter myke verdier som at artsmangfold i naturen har en verdi, at det er stilig med både hubro, ulv og brugde.

Som på toppen av det hele er det brysomme jurister som kommer drassende med pinglete pjatt om menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser.

Og, klart, det er jo en behagelig tanke å ignorere forskere, om de ikke forsker seg frem til det udokumenterte synet en selv og folk flest har.

Det er jo mye artigere å høre at naturen fikser seg selv, at oppdrettsnæringen er bærekraftig til det femdoblede av det vi har i dag, og at menneskerettigheter er noe naivt pludder de surrer med i FN og i hippiestudiesirkler.

Da er muligens den lettvinte, politiske løsningen å tegne et bilde av forskere som arrogante, agendabaserte folk som bare forvalter en ufortjent maktposisjon med sin akademiske kunnskap.

Om det bringer oss nærmere samfunnspolitiske løsninger og en bedre verden er en annen diskusjon.