I 1994 returnerte Røkke til Norge, etter at amerikanske myndigheter begynte å sette ned foten for hans rovdrift på fiskeressursene i Alaska. USA måtte sågar lage nye lover for å berge fiskerisamfunn som fikk stadig større problemer med å få fisk på land, på grunn av at hans fabrikkskip stakk av med alt. Så smarte var aldri norske myndigheter.

For drøy selv i kapitalismens høyborg, altså, men likevel omfavnet som redningsmann av Gro Harlem-Brundtland, i EU-kampen som pågikk i 1994. Norsk fiskeindustri hadde lidd i noen år, og i 1995 var det kun 35 fiskefabrikker igjen i Nord-Norge. Det var her Røkke så muligheten. Som opportunisten han er, kjøpte han seg inn med mål om å sikre seg torskekvotene, snarere enn å drive fiskefabrikker. I tråd med sin bakgrunn som arbeiderpartimann, lovet han å ivareta leveringsplikten, slik at arbeidsplasser langs kysten ikke gikk tapt. Leveringsplikten går i praksis ut på at stortrålerne får fiske sine kvoter, mot at de leverer fangsten til fabrikkene på land.

Han la 75 millioner kroner på bordet, for kvoter verdt det mangedobbelte. Dette fikk han til ved å forsikre at de lokale ville få råstoffer. I 1996 overtok Røkke både Melbu og Stamsund. I 2001 sto Findus i Hammerfest for tur.

Det var imidlertid noen skjær i sjøen – konkurransen fra Kina. Mot ekstremt mye billigere arbeidskraft ble det vanskelig for norske fiskefabrikker å konkurrere. Kina støvsugde markedet for frossenfisk, og konkurrerte gradvis ut de norske fabrikkene. Det var i den forbindelse daværende fiskeriminister, Svein Ludvigsen, lempet på leveringsforpliktelsene. Røkke jublet. De nye reglene var slik at hvis fabrikkene takket nei til å kjøpe råstoffet, kunne trålerne selge fritt til høystbydende.

Det ble også annonsert at man skulle satse på fersk fisk, for å konkurrere med kineserne. Glippen skjer når de i andre hånd legger om til å fryse fisk om bord. Og da prisen på frossenfisk oversteg fersk fisk med 4 kr, sa det seg selv hva som skjedde.

Ap-ordføreren Alf E. Jakobsen i Hammerfest var pådriver for at Røkke skulle få overta deler av Findus, med trålkvoter, i Hammerfest. Innen 2012 var 2/3 av arbeiderne sagt opp. Folk gikk permittert, mens fisken gikk til utlandet. Dette til tross for at torskemengden var blitt doblet på få år.

Det var ikke bare Gro-regjeringen som lot seg forføre. I 2005 ville Røkke kjøpe opp enda flere fiskefabrikker med kvoter i nord. Det var også valg dette året, og Ap ville få liv i nedleggingstruede anlegg i Finnmark. Røkke ba om møte med kommende statsminister Stoltenberg, og fikk det som han ville – kontroll over nesten alle trålkonsesjonene i Finnmark.

Stoltenberg stilte som betingelse at Aker Seafoods fulgte loven om at båtene skulle tilby fisken til blant annet Båtsfjord, Vardø, Kjøllefjord og Mehamn. Aker Seafoods ble dermed det største fangstselskapet innen hvit fisk i Europa. Signalet utad var at fiskemottakene var reddet.

Seks år senere var det bare 10 filetfabrikker igjen i Nord-Norge. Aker Seafoods eide syv av dem. Mange av disse står stille flere måneder i året, på grunn av mangel på råstoff. Uforståelig, i en periode hvor det virker nesten ubegrenset med fisk utenfor kysten.

Mens trålerne har dratt inn 600 mill. i fortjeneste mellom 2006 og 2012, har filetanleggene tapt 70 millioner. Røkkes neste trekk var å skille ut filetanleggene i et eget selskap, som plutselig måtte stå på egne ben.

Slik skulle det bli lettere å kvitte seg med landanleggene. Det ble store protester, men Røkke bare blåste av kritikken: «Hvis andre mener jeg gjør feil, kan de kjøpe det av meg. (…) Trykksverte er det mye av, meninger er det mye av, men penger er det lite av».

Men noe luktet, og det var ikke fisk – snarere mangel på sådan. I 2011 satte Fiskeridirektoratet i gang etterforskning av Aker Seafoods. Man mistenkte at de ikke leverte all fisken de oppga. Og ganske riktig. I 2012 kunne TV-programmet Brennpunkt avsløre at datoene på sluttsedlene for når Aker Seafoods sa de hadde levert fisk til Mehamn var rent oppspinn. Råvarene skulle ha blitt levert i perioder hvor det var fellesferie eller folk var permittert. Det ironiske er at hadde det oppgitte tallet blitt levert, ville man ikke trengt å permittere noen som helst.

Som forfatter og journalist, Gunnar Grytås, uttrykker det i en kommentar i Nordlys: «Trålerne som fikk hundrevis av millioner i prisstøtte for å kunne fiske, fikk i stedet «kryss-subsidiering» gjennom en nedbygging, mange vil si rasering, av minst 1000 jobber i fiskeindustrien.»

Han mener at 2011-delingen av Aker Seafoods i to selskaper var rigging for salg, hvor man sørget for at Havfisk leverte stadig bedre resultater, og ble en vinner på børsen. Resultatet er i alle fall at Røkke trådte ut av fiskerinæringen med 1,6 milliarder i gevinst, uten på noen måte å ha ivaretatt leveringsplikten han dypt og hellig lovet å holde.

Der Røkke ble gitt carte blanche av sosialdemokratene for å redde fiskeindustrien, har han utnyttet det til å bli den skikkelsen de aller helst ville distansert seg fra. Røkke har på sin side forsikret om at Lerøy, som kjøpte 64 prosent i Havfisk og 74 prosent i Norway Seafoods, er den beste eieren de kunne fått. Hvor tungt anbefalingene til en mann som til de grader har tøyd grensene veier, er en helt annen sak.

Alle som følger fotball vet at Røkke heller ikke følger spillereglene der. Hans eventyr med Wimbledon FC, hvor han på rekordtid klarte å rasere og selge en veldrevet klubb, betegnes som et av de verste eksemplene på brutalkapitalisme i idrettshistorien.

Det hører med til historien at Røkke forsøkte å endre reglene til det engelske fotballforbundet, PFA, ved å flytte klubben til Irland, men fortsatt spille i Premier League, og senere å kjøpe Manchester City, som da var på nivå 3, med plan om å gi dem Premier League-plassen, mens Wimbledon, som hadde færre tilskuere, skulle ned to divisjoner.

PFA var imidlertid ikke så ettergivende som norske myndigheter, så Røkke bestemte seg så for å flytte klubben til Milton Keynes, ti mil lenger nord, og selge. I protest startet supporterne nytt lag på bunnen av divisjonssystemet. Ironisk nok er begge klubbene i samme divisjon fra neste sesong av.

Selv om fotballeventyret ser ut til å få en noenlunde lykkelig slutt, vil ikke fiskeeventyret få det for andre enn Røkke.