1 / 1

«Homohaterne – frihetens fiender»

Kommentaren

Å føre en kamp mot homofili er en kamp mot fornuften. De som kjemper den vil til slutt stå frem som de virkelige idiotene. Så legg ned våpnene. Det har vært nok lidelse nå.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Terroranslaget mot utestedet Pulse i Orlando har sjokkert en hel verden. Bildene og skildringene fra dem som var der er knapt til å fatte. 50 uskyldige mennesker ble revet bort fra sine nærmeste. Like mange ble fysisk såret. Omfanget er helt uvirkelig.

Det er mange lag med galskap å ta tak i her. Religiøs fanatisme og islamisters endimensjonale og intolerante verdensanskuelse, der vold – gjerne mot uskyldige – later til å være løsningen på alt.

USAs absurde våpenlovgivning, der en retorikk som forsøker å forfekte frihet og personlig trygghet bokstavelig talt dreper på daglig basis. I følge nettsiden www.gunviolencearchive.org har det – bare i 2016 – blitt drept over 6 000 mennesker på amerikansk landjord.

Dobbelt så mange sårede er registrert. Det renner blod, tårer og meningsløs død av de deprimerende understatistikkene.

Men det er vanskelig å si noen generelt om den brutale massakren, eller å lande noen bastante konklusjoner (selv om mange prøver), annet enn at den er nok et bevis på at hat og forfølgelse av homofile i 2016 fortsatt er et globalt problem, og at dette er noe man må slutte å omtale som noe subkulturelt og marginalt som bare rammer og angår en minoritet.

Dette er et angrep på hele ideen om oss om sivilisasjon og frihet. Pompøst og svulstig, muligens, men dette er ikke tidspunktet for å underdrive eller uttale seg forsiktig.

Det er derimot på tide å trampe på ømme tær, stå oppreist foran og i lag med dem som blir rammet og brøle budskapet. Fra grasrotplan til nasjonalsamlinger og statsledere.

Slike énmannsaksjoner er vanskelig og feil å plassere innunder noen større, ideologisk merkelapp. Som flere allerede har understreket var terroranslaget i Orlando like mye et utslag for islam som 22. juli var et utslag av kristendom. Det er likevel ingen grunn til å forsvare noen av religionene når det kommer til forfølgelse av homofile.

Kristne miljøer verden over har alltid strittet mot all form for modernisert frihet for individene, da de har trivdes mye bedre som fordømmende autoriteter som sprer frykt og trusler om evig pinsel og forfølgelse.

Og vi trenger ikke bevege oss langt tilbake i tid, eller i geografi, for å finne en rekke grelle eksempler.

Jeg er født i 1971, og hadde jeg vært homofil, ville jeg vært født kriminell, da det i Norge var forbudt å være homofil mann frem til 1972. Det var heller ikke slik at landet ble forandret til en sammenhengende stor og lykkelig gay parade fra og med 1972.

Mennesker med homofil legning har også siden vært forfulgt, diskriminert og påført urettferdig skam av store deler av folket; både i media, i sosiale sammenhenger og ikke minst av medlemmer fra sine egne familier, og ofte mens noen har viftet formanende foran dem med et kors og en bibel i nevene.

Den norske kirke, kirken som inntil nylig gikk under navnet Statskirken, har behandlet homofile som mindreverdige mennesker og mobbet, sjikanert og diskriminert dem, som de ikke var verdige deres ene og sanne Gud, gjerne i samme åndedrag som de holdt prekener med nestekjærlighet som tematisk bakteppe.

Helt inn i det nye århundret hadde vi en prest som statsminister, som nedsatte en egen verdikommisjon, som ønsket å eliminere all mobbing i skolen, og som samtidig – i fullt alvor – sa det var greit å være homofil så lenge de ikke praktiserte det.

Misjonsforbundet har nektet å oppta praktiserende homofile som nye medlemmer. Frelsesarmeen har nektet homofile medlemmer å leve sammen, om de ønsket å beholde sin rang. Lista av lignende eksempler er uendelig.

I mange av de mindre og lukkede sektene er det, og har det vært, enda verre. Med henvisninger til bokstavelige tolkninger av hva gamle gubber skrev ned for flere tusen år siden har skyld, skam og sosial utfrysing blitt påført og praktisert over det ganske land.

Det er fortsatt mange kristne som i fullt alvor tror at homofili bare er en liten åndelig defekt som kan helbredes ved bønn. Holdningene har rasert og ødelagt mange liv, ofte unge og usikre mennesker på vei inn i voksenverden. Mange opplever det fortsatt.

Den katolske kirke, som har over en milliard medlemmer, uttalte i fjor (via «visepave», kardinal Pietro Parolin, på Vatikanets offisielle radiostasjon), at Irlands ja til homofile ekteskap var trist og «et nederlag for menneskeheten».

Kristendommen har fortsatt mye å svare for, og de skylder talløse rekker av uskyldige mennesker massive beklagelser og åndelig oppreisning i form av formelle og offentlige unnskyldninger.

Likevel er det islam som kommer dårligst ut her. I flere land der islam er statsreligion er det direkte farlig å være homofil. Flere av dem er land Norge pleier både diplomatiske og økonomiske bånd med.

I Saudi-Arabia er det dødsstraff ved steining å bli avslørt som homofil, om du er gift. Ugifte dømmes til piskeslag og et års forvisning.

Er du en såkalt ikke-muslimsk mann, og du tas på fersken med å ha sex med en muslimsk mann, dømmes du også til døden ved steining. Likevel fortsetter vi å gjøre business med dem. Money first.

I dag er det over 70 land der homofili er forbudt, og der homofile straffeforfølges, bøtelegges, piskes, fengsles og drepes. De fleste av dem er land styrt av muslimske menn i maktposisjoner.

Dette smått ubegripelige og voldelige raseriet utløser deprimerende lite politisk press fra den såkalte frie delen av verden, med unntak av noen tapre folk i enkelte menneskerettighetsorganisasjoner.

Islamske ledere med dette forkvaklede menneskesynet blir sågar invitert til Norge av sine likesinnede for å spre hatet videre. Det er absolutt ingen grunn til å se et slikt tankegods i noen relativ kontekst.

Holdningene er sjuke. Verdisynet er inhumant, der religiøse dogmer frontkolliderer med grunnleggende respekt for menneskeverd.

Derfor hylles også terroranslaget i Orlando av IS-ledere, til tross for at det er mye som tyder på at den forskrudde gjerningsmannen selv var homofil eller bifil, og fylt med selvhat.

Og i disse fotballtider: I de to neste arrangørlandene for VM forfølges homofile systematisk. Russland (arrangør i 2018) vedtok nylig en lov som diskriminerer homofile og forbyr det russiske myndigheter kaller «homopropaganda», som for eksempel homoparader.

Målrettet og organisert vold mot homofile har eksplodert i kjølvannet av loven. Homohatet støttes sågar av et flertall i folket, som applauderer at homofile jages og bankes opp på åpen gate.

VM i 2022 skal avvikles i gjennomkorrupte Qatar, der homofili straffes med syv års fengsel, og der seksuelle handlinger utenfor ekteskap straffes med pisking og avliving, som om det var dyr det dreide seg om.

Jeg kan ikke huske noen politikere fra regjeringshold (verken i den nåværende eller forrige regjering) som har tatt til orde for å boikotte VM. Ingen i Norges fotballforbund (NFF) heller. The show must go on.

Og apropos fotball: Det trenger ikke engang være ekstrem islam eller svovelkristen idioti for at homofile skal føle seg utrygge for mobbing og diskriminering.

Det er fortsatt fullstendig tabu å stå frem som homofil i det mannlige fotballmiljøet, og her er det heller ingen drahjelp fra NFF. Da det norske herrelandslaget i 2014 skulle spille mot Russland på Ullevaal, fikk norske supportere beskjed om at de som stilte med regnbueflagg på tribunen (som støtte for de homofile som forfølges i Russland) ville bli bortvist.

Den samme gjengen er selv ivrige støttespillere for hule kampanjer som «handshake for peace», men noen flagg med regnbue på skulle representanter for Putins homofobe regime slippe å se. De ga seg heller ikke før den korrupsjonsdømte gubbeklubben i FIFA til slutt ga dem lov.

Dette gjelder selvsagt flere idretter. Og i en rekke mannsdominerte yrkesgrupper, der machokulturen er sterk, er det totalt selvutslettende å flagge sin homofile legning.

Det samme er også tilfelle i flere av de samiske miljøene. Og det sikkert mange andre jeg har glemt. Det er uansett en lang vei å gå før vi er mål.

Retten til å elske hvem du vil, og gjensidig uttrykk for det, burde være den mest selvfølgelige og grunnleggende av alle. Den er selve symbolet på et fritt samfunn, og den er derfor vel så viktig som både religionsfrihet og ytringsfrihet, og således verdt å kjempe for.

Ikke bare av rent prinsipielle og humanistiske årsaker, men også fordi den mer enn noe representerer sivilisasjonen.

Sånn sett kan man i det minste håpe at terroranslaget i Orlando vil være en vekker som får flere med i kampen mot en friere verden, det stikk motsatte av hva den var ment som.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: