Torsdag snudde Stortinget i det som så ut til å bli et vedtak som ville åpne for å kutte statsstøtte til enkelte trossamfunn, de av dem som bryter med det litt tåkete «alvorlige forhold». KrF fikk endret det i siste liten, med støtte fra Høyre og Venstre.

I merknaden KrF opprinnelig sluttet seg til, ble regjeringen bedt om å utrede mulighet for å trekke tilbake økonomisk støtte til «trossamfunn som oppfordrer til lovbrudd, tar imot støtte fra land som bryter fundamentale menneskerettigheter eller andre alvorlige forhold som kan medføre tilbaketrekking av statlig støtte».

Det er det siste punktet som KrF ikke lenger ville være med på, og som er fjernet i partiets alternative forslag. Det er neppe omsorgen for radikale muslimer som ligger til grunns, men det er en annen sak.

Det viktigste er at det fortsatt jobbes mot et totalt skille mellom stat og tro.

Det er vanskelig å skjønne hvordan det er å leve i et samfunn der man ikke får lov å tro på det man vil, enn si fornekte enhver tro. Å vokse opp i et land der dette er en selvfølgelighet er i sannhet en gave, og en av våre aller viktigste og mest grunnleggende rettigheter.

Bare tanken på at noen skulle nekte meg å tro på, eller nekte meg å nekte å tro, er absurd. Men bør staten gi meg penger for det? Selvsagt ikke.

Å skulle lage forskjellige regler, basert på hva hvert enkelt trossamfunn mener om diverse er dessuten en praktisk umulighet, om tanken er aldri så god.

Problemet med å gi til noen, og nekte andre, er at Han Stat i det Høyeste vil være nødt til å begi seg i et villnis av separate debatter, der man fortløpende må vurdere hvert trossamfunn som mottar penger, om de er på kant med det man ellers mener er allmenngyldige normer og regler osv. Det ville krevd minst et tosifret antall mennesker i konstant komitéarbeid.

Det man her egentlig vil til livs, selv om ingen vil si det rett ut, er å hindre den klamme koblingen mellom statsstøtte og de mer aparte variantene av muslimske trossamfunn, som er helt fullstendig på kant med det de fleste av oss regner som grunnleggende verdier.

Likestilling, sidestilt syn på homofile og heterofile, sex utenfor ekteskap etc. Nå er det også en fin gjeng med kristne trossamfunn som fortsatt henger etter resten av samfunnet her, men til forskjell for de mer ekstreme muslimske er det ingen av dem som mener at de som bryter med deres dogmer skal steines i hjel, piskes eller forvises.

En vesentlig forskjell, selvsagt, spesielt siden det ikke er lov å drepe andre mennesker i Norge, ikke engang i statlig regi.

Det man ønsker er å forhindre en statlig kobling til såkalte parallellsamfunn, lukkede sekter og menigheter der medlemmene forfekter et tankegods de fleste av oss finner forkastelige.

Men vi har et rettsvesen og et lovverk som skal ta seg av slikt, og ved å opprette en eller annen verdidomstol, som til enhver tid skal ta stilling til de cirka 750 trossamfunnene vi i dag gir bort skattepenger til, vil man samtidig etablere et slags parallelt rettsvesen, noe juridiske eksperter neppe vil bejuble.

Norge befinner seg helt i en egen divisjon når det gjelder å spøle ut penger til trossamfunn. I Sverige, som er ganske likt oss kulturelt, var det i 2013 tjue trossamfunn som mottok statsstøtte.

Disse mottok til sammen 60 millioner kroner. I Norge er det derimot 750 større og mindre, som disponerer over en halv milliard, utenfor Den norske kirke. Tallene er elleville og enestående i Europa.

Hele situasjonen er en verdibasert verkebyll. Det er altfor lett å få statsstøtte som trossamfunn, og det pågår i disse dager en sak mellom Staten og Den katolske kirke, der sistnevnte mellom 2011 til 2014 rekrutterte over 55 000 intetanende medlemmer (de fleste med polskklingende navn), til den nette stykkpris av 900 kroner årlig fra hvert medlem.

Kirken har gitt beskjed om å tilbakebetale 40 millioner kroner, en kirke som for øvrig fortsatt nekter kvinner å innta lederstillinger, som er motstandere av prevensjon og ser på homofili som sykdom. Men penger får de åkkesom.

Det er dessuten noe hyklersk ved at Den norske stat skal nekte trossamfunn å ta imot penger fra «land som bryter fundamentale menneskerettigheter eller andre alvorlige forhold», når staten selv driver med det samme.

Det er ikke lenge siden (januar 2015) kronprins Haakon dro i allment medfør for å representere Norge i forbindelse med en kondolanseseremoni for Saudi-Arabias kong Abdullah, en fryktet despot kjent for sin velsignelse av gjentatte «brudd på fundamentale menneskerettigheter eller andre alvorlige forhold».

Pisking av opposisjonelle menneskerettighetsaktivister, halshogging av kriminelle (noen bare for å være homofil) og et forkvaklet kvinnesyn (kvinner får ikke engang lov å kjøre bil der i gården) var ikke nok til at Norge unnlot å stille støttende opp i en vanskelig tid.

Spagaten mellom liv og lære er ikke alltid like lett når man er stat og det renner olje og diplomatiske koblinger i korridorene

Nå er det ofte verstingene som driver frem nye lovforslag. Det fleste av oss oppfører oss greit uten masse regler. Men visse grunnleggende retningslinjer må vi ha. Når det kommer til tro er jeg derimot for at folk skal få lov å tro på hva de vil.

Og vi skal selvsagt bevilge penger til å holde verneverdige kirkebygg ved like, akkurat som vi gjør med andre kulturminner.

Men akkurat som at hver og en må få lov til å tro på hva de vil, eller nekte å tro overhodet, burde ethvert trossamfunn finansieres utelukkende av medlemskap og pengegaver.

Så får staten ta seg av lov og orden.