Først, æres den som æres bør: Takk til Skjalg Fjellheim for at du starta denne debatten.

Jeg raste nettopp fra i meg i et innlegg om Troms journalistlags premiss for diskusjon, der de vinkler hvem er folk fra nord med utgangspunkt i «søringan». Jeg har truffet en nerve, for flere spør meg om jeg mener en diskusjon og et ordskifte om de nasjonale medienes bilder, vinklinger og fortellinger fra Nord-Norge ikke er viktig? Ja, det syns jeg er viktig. Men når vi gjør det, skal vi ha noen felles premisser for debatten.

Les også: Er vi ikke forbi dette stadiet, Fjellheim?

Det ene er stoltheta og respekten for vår historie. Våre urgründere: fiskerne og bøndene som jobba knallhardt med nye oppfinnelser, fangst- og innsankingsmetoder er min ledestjerne i mitt daglige gründervirke. Altså er dette ei historie og en arv som ligger nedfelt i meg, som en ressurs, som et viktig drag i hver ei nervecelle.

Det andre premisset er folket. Dialekta, klærne, humoren, fellesskapet, sårbarheta i oss. Alle disse ville vidunderlige forskjellene fra kultursnobben Kari Helene i Tromsø og skoletrøtte Therese boende på Arnøyhamn. Forskjellen på erfaringsrike Johan på sjukeheimen i Saltstraumen til venninnas nyfødte unge i Gamvik. Denne variasjonen i mennesker er vår ressurs. Den er vår nerve og vår viktigste energikilde.

Les også Egon Holstads kommentar «NRK og den fordømte myten om Nord-Norge»

Og nettopp derfor er historier som «Brøyt i vei» vidunderlig. Fordi den viser galskapen, villskapen, forskjellene og folket som bor i nord. Derfor er sjarkfiskerne og deres hverdag svært aktuell, fordi deres historie synger i oss alle. Derfor tåler vi det som kommer av historier om oss. Råe ville sårbare flotte. Også slik er vi.

Kunstnerne som møtes i Harstad nå er vesentlig for denne diskusjonen. Her er visstnok jeg og Nordlys-redaksjonen fullstendig uenig. Kunsten speiler virkeligheta – den nordnorske virkeligheta. Festspilldirektøren har flagga en tydelig spørrende profil om hva nordnorsk identitet er.

Den synliggjøres i over ei uke i Harstad as we speak. Aldri før har så mange urpremierer og nordnorske kunstnere vært programmert samla i nord. Noe Nordlys åpenbart ikke finner interessant, de har ikke en eneste en av sine journalister der.

Måten Troms journalistlag vinklet debatten i går kveld, og debatten som har pågått til nå, minner meg om debatten som foregikk blant homoene på 2000-tallet, da jeg var leder i Skeiv Ungdom nasjonalt. «Må vi ha alle disse SM-erne og skrullene i Pride-paraden? De ødelegger for alle oss «normale homoene». Folk kan jo tro vi alle er «slik».»

Denne diskusjonen dukker opp fra tid til annen, redselen for å bryte for mye med det folk tror er rett, skammen over å være annerledes og flauheten over dette som ikke er meg, velter opp på overflata, men sjeldnere og sjeldnere. Heldigvis.

Vet dere, vi må slutte å definere oss utfra en norm – enten det er «søringen» som er normen, eller noe annet. Noe av det viktigste vi har, vi nordlige folk, er nettopp den enorme ressursen som ligger i ulikhetene her. Den skal vi applaudere hver gang den vises på NRK. Den skal vi hylle når vi leser om i avisene. Den skal vi forske på og undersøke og leke med og le av og med så lenge vi har pust og puls.

Så fortsetter vi å fortelle våre historier. For det skjer noe nå her nord. Noe ytterst interessant. Det er en løsrivelse jeg før har sett i «grupper» der mennesker har definert seg ut i fra en norm og «normalitet».

Krafta i en slik løsrivelse er svær. Det er bare å spenne sikkerhetsbeltene, folkens. Nå kommer det til å gå unna!